dc.description.abstract | Et sammendrag.
Prosjektet ønsker å belyse et relativt ukjent kapittel i biografien rundt Knut
Hamsun, nemlig den perioden i hans liv da han hadde fast adresse i Paris, altså fra
1893-1895. Vi møter han gjennom en utstrakt brevveksling, spesielt brevene til hans
forlegger, Philipsen i København og brevene til hans gode venninne Bolette Larsen i
Bergen. Disse brevene legges til grunn for å tegne et bilde av årene i Paris. I
tillegg utfylles bildet av hans samvær med andre norske og nordiske kunstnere i
denne tiden. To personer står svært sentralt, det gjelder hans gode venn og
forlegger, Albert Langen og en bisarr danske som heter Willy Gretor, begge utøver en
stor innflytelse på Knut Hamsun, og han hadde neppe blitt værende så lenge i Paris
uten disse to.
Når det gjelder de verkene som ble til i denne tiden, Ny Jord, Pan og Ved Rigets
port vies de også en stor interesse, og det samme må sies om hans artikkel, Den
moderne Bevægelse i den norske litteratur , som han fikk trykket i La Revue høsten
1893. Sult står også svært sentralt i denne fremstillingen av Hamsun og Frankrike,
vi følger bokens liv fra den første oversettelsen i 1895 til en utgivelse 1956, med
et særs interessant forord av eksistensialisten Jean Paulhan. I 1950 får André Gide
æren av å skrive et nytt forord til Sult, dette blir også nærmere analysert Vi er
til slutt innom en dramatisering av Sult i 1939, dramatiseringen er gjort av den
senere så kjente teatermannen Jean L. Barrault.
Hamsuns kunnskap om franske realister eller naturalister er relativt begrenset, men
oppgaven tar likevel for seg hans foredrag i Amerika for å belyse denne kunnskap.
Det mest spennende blir således hans omtale av Emile Zola og dennes innflytelse på
norsk diktning, som Hamsun bruker i et nytt angrep på H. Ibsen og norsk realisme.
I slutten av 1880-årene pleier Hamsun omgang med blant annet Johannes Jørgensen og
Sophus Claussen, disse kan ha gitt Hamsun en viss innføring i fransk symbolisme,
blant annet Charles Baudelaire og Paul Verlaine. Særlig en artikkel av Paul Bourget
om Baudelaire i Ny Jord er interessant lesning. Baudelaire og Hamsun må begge sies
på et vis å være åndsbrødre når det gjelder tilværelsens fravær av mening. Særlig i
Pan finnes beslektede tanker om drømmen og flukten.
Oppgaven har dog som prioritet hatt et ønske om å sy sammen den viten som foreligger
om Knut Hamsun og hans forhold til fransk åndsliv og tiden han tilbrakte i Paris.
Formen er derfor essayistisk og tilnærmingsmåten mer psykologisk eller
impresjonistisk, kanskje historisk-biografisk? Helt til slutt tar oppgaven for seg
litt om hvordan Hamsun på nytt blir gjenstand for nye oversettelser og fulgt med
stor interesse, særlig blant de unge. Denne interessen blir særlig merkbar i
1970-årene. | nor |