Abstract
Denne oppgaven gjennomfører en analyse av diktsamlingen "Brev i april" av Inger Christensen, med sikte på å undersøke hvordan dette diktverkets ulike betydningsnivåer kan samles i et begrep om utvidet subjektivitet. Det ligger til grunn for problemstillingen at Christensens fire siste diktsamlinger - "det" (1969), "Brev i april" (1979), "alfabet" (1981) og Sommerfugledalen (1991) - alle kan karakteriseres som systemdikt, noe som innebærer at den formelle sruktureringen av verkene er formaliserbar, og på en eller annen måte er bestemmende for verkenes utfoldelse. Oppgaven fokuserer på hvordan systemet i "Brev i april" ikke må forstås isolert, men som en integrert del av diktverkets uttrykk og betydning. Den sentrale tesen er at systemet kan forstås som en del av verkets selvrefleksjon, som en kommentar til og påpekning av dets egen verkkarakter for leseren, som likevel inngår i, og ikke nedriver, det betydningsrommet som diktverket bygger opp. Ved å etterspore diktverkets sentrale subjektstematikk, avdekker oppgaven hvordan diktverkets selvrefleksjon, dets evne til å bevege seg inn og ut av sin egen verksgrense, faller sammen med dets undersøkelse av et grunntrekk ved språket: dets samtidige atskillelse fra og tilhørighet til omverdenen.
I kapittel I klargjøres oppgavens problemstilling, og den knyttes til "Brev i april" ved hjelp av en gjennomgang av den ingress til dette verket som er å finne i Christensens "Samlede digte". Kapittel II gjennomgår Christensens egne refleksjoner rundt språket, kunsten og sammfunnet i essaysamlingen "Hemmelighedstilstanden", og setter dessuten "Brev i april" i sammenheng med hennes øvrige lyriske forfatterskap. Gjennom dette vises også hvilke utfordringer verkets sammensatthet og selvrefleksjon stiller leseren overfor. Denne problematikken er relevant for diskusjonen av kommentarlitteraturen til Christensens forfatterskap, som er fordelt over kapittel II og III. Ut fra dette tydeliggjør og begrunner kapittel III oppgavens egen teoretiske posisjon, og i dette kapittelet settes også "Brev i april"s selvrefleksjon inn i en lyrikkteoretisk ramme.
De påfølgende fire kapitlene er deretter viet selve verksanalysen, som viser hvordan "Brev i april"s ulike nivåer gradvis utfoldes og flettes sammen. Nivåenes samtidige atskilthet og sammenvirkning danner "Brev i april"s utvidede subjektivitet, og denne sammenfattes i kapittel VII, ut fra den leserposisjon som verket krever.