Abstract
I denne masteroppgaven undersøker jeg serien Norges nasjonallitteratur med forankring i bokhistorisk og retorisk teori. Serien ble utgitt på Gyldendal Norsk Forlag fire ganger – i 1929, 1941, 1968 og i 1996. Utvalget er veldig varierende i de fire serieutgavene, noe som bekrefter at hva som inngår i Norges såkalte nasjonallitteratur er bevegelig og avhengig av den tiden de enkelte utgavene ble utgitt i. Jeg vektlegger spesielt 1968-utgaven fordi det er den mest omfattende og gjennomarbeidede serieutgaven. Som teorigrunnlag drar jeg også veksler på Benedict Andersons begrep om nasjonen som et forestilt fellesskap. Tilsvarende kan serien forstås som et forestilt fellesskap, og Gyldendal må ta i bruk særskilte virkemidler for å befeste og samle serien overfor publikum. Mitt hovedfokus er å undersøke og analysere disse virkemidlene. Her vektlegges særlig seriens paratekster: eventuelle forord og opplysninger om redaktør eller utvalg. Jeg undersøker også hvordan sentrale aktører som forlagsmedarbeiderne omtalte serien, samt virkemidler Gyldendal tok i bruk i forbindelse med lanseringen av 1968-utgaven. I forlengelsen av dette beskriver jeg den historiske konteksten de forskjellige utgavene ble til i, og drøfter medienes dekning av serielanseringene. Jeg foretar en retorisk analyse av Francis Bulls innledning til serien fra 1968. Denne er med på å samle serien og underbygge dens utvalg.
1968-utgaven samles og forsvares gjennom flere virkemidler: forord, redaktør og reklamekampanjer. Til sammenligning forsvares de tre andre serieutgavene paradoksalt nok ved utelatelsen av tilsvarende virkemidler. Når det ikke opplyses om en redaktør eller begrunnelser for utvalg, blir serien tilsynelatende uangripelig. Likevel ble 1996-utgaven møtt med en del kritiske røster i media i forbindelse med utvalget. Ved å unnlate å opplyse om kriterier for utvalg kan det virke som 1996-utgaven ikke eksplisitt tok hensyn til den da pågående kanondebatten i den litterære offentligheten.