Abstract
Sammendrag
I denne oppgaven har jeg tatt for meg Beate Grimsruds roman Å smyge forbi en øks med utgangspunkt i to nøkkelbegreper: grenseløs og begrenset. Jeg har ønsket å vise hvordan Lydia sett ut ifra en familiesammenheng opplever å være grenseløs og begrenset på en gang. Samtidig kan vi se det grenseløse og det begrensede også i språket og formen. Slik viser komposisjonen at romanen er et forsøk på å forstå og finne mening.
At grenser er et viktig stikkord for boka, kan man se allerede av tittelen. En som smyger, er en som er beveger seg på grensen av noe en som ikke vet helt hva som er i vente. En øks setter et klart skille. Tittelen kan vise tilbake til flere personer, men det er mest nærliggende er det at det er Lydia som er den som smyger seg, og at det er et bilde på hennes forsøk på å lete etter sammenheng i en tilværelse som virker kaotisk og fragmentarisk. Øksa kan vise til sjelsettende hendelser i livet hennes farens død, eller det uvisse det man frykter kan komme, men ikke vet hva er.
Romanen forteller om en annerledes familie og en utsatt jentunge. Den deler derfor et motiv som er typisk for mange 1990-talls romaner den tar utgangspunkt i relasjoner mellom foreldre og barn i en familiesammenheng sett ut ifra et barns perspektiv. Å smyge forbi en øks kan regnes som Lydias egen fortelling om livet sitt, der hun trekker fram store og små begivenheter som har hatt betydning for henne. Alle episodene og scenene er fremkalt i minnet som om de skjer her og nå . Fortellingen mangler derfor kausalforklaringer og gir bare stedvis forklaringer om tidsforløpet. Et kort øyeblikk, en tankerekke eller en stemning er like viktig som framstillingen av et hendelsesforløp. Formen ligner derfor på minnet den har hukommelsens kaotiske form der hendelsene dukker opp hist og her, uten at de er ordnet i en forståelig sammenheng. Det at romanen er fragmentert og usammenhengende, viser at den er et resultat av et uttrykksbehov ikke et meddelelsesbehov.
Den oppstykkede formen er også typisk for en del av de urene romanene på 1990-tallet og viser den modernistiske grunnerfaringen om at verden er uten sammenheng og mening. Bjarne Markussen mener at man her ser rommets tilbakekomst, ettersom disse bøkene har andre struktureringsprinsipper enn tiden. Virkemidler som frekvens, gjentagelse og sirkelbevegelse gir likevel en opplevelse av gjenkjenning og sammenheng.
At fortellingen viser et barns perspektiv, ser vi også i fortellerposisjonen. Romanen har en blanding av førstepersonsforteller og tredjepersonsforteller, og lar synsvinkelen av og til gli over til andre i fortellingen enn Lydia også. Der er derfor vanskelig å vite fortellerens posisjon, men enkelte metakommentarer viser at det likevel er Lydia som er fortelleren. De vekslende perspektivene kan forklares med Lydias dobbelte rolle i fortellingen hun både uttrykker seg og betrakter seg selv i romanen. Vi ser også at blandingen av jeg- og hun- perspektiv er uttrykk for identitetsproblematikk overgangen fra et gammelt jeg til et nytt jeg. Ved hjelp av teoretikere som Bruner og Giddens forsøker jeg også å vise at Lydia har et psykologisk behov for å fortelle. Hun har opplevd en sjelsettende begivenhet når faren plutselig dør, og måten romanen biter seg selv i halen på, viser at den bevisst er bygd opp slik at man skal se begynnelsen i sammenheng med slutten. Farens død igangsetter Lydias behov for å skrive ned en biografi over livet.
Den episodiske oppbygningen og den forvirrende fortellerposisjonen, gjør at romanen er både grenseløs og begrenset på en gang. Den åpner for mange mulige tolkninger, samtidig som den er uklar og kan virke begrensende på forståelsen. På tilsvarende måte viser den en forteller som på grunn av begrenset viten og språk har hatt problemer med å tilpasse stoffet i en avgrenset form, derfor åpner flere tolkningsmuligheter seg, slik at teksten blir grenseløs.
I skildringen av Lydias utvikling fra barn til voksen er det interessant å se hvilken betydning relasjonene mellom foreldre og barn har. Stierlins familiedynamiske modell blir brukt for å forklare individueringsprosessen, der barnet løsriver seg fra foreldrene og utvikler egne psykologiske grenser en engen identitet. Denne prosessen skjer i samspill med foreldrene, særlig i den tidlige fasen, men også med andre mennesker etter hvert som Lydia blir eldre. Det kan se ut til at denne fasen er smertefull for Lydia, og at hun føler seg forlatt av moren. Ettersom hun heller ikke greier å tilpasse seg miljøer utenom familien særlig godt, kan det tyde på at hun er noe forstyrret i individueringsprosessen.
Lydias utvikling forklares også ut ifra Stierlins begreper om interaksjonsmønstre mellom foreldre og barn. Her kan man finne familier med binding, det vil si familier som trekker barnet til seg (sentripetalkraft), eller familier med utstøtning hvor de støter barnet ut (sentrifugalkraft). I Lydias familie kan vi finne begge deler. Den store annerledesfamilien , gir barna en egen tilhørighet. Samtidig er det vanskelig å bli sett i en stor familie og foreldrene har ofte nok med sine egne konflikter. Familien gir derfor Lydia både følelsen av tilhørighet, men også en opplevelse av å være overlatt til seg selv.
Begrepene om sentripetalkraft og sentrifugalkraft blir også brukt slik Hverven forklarer dem enten som individets behov for tilhørighet og trygghet, eller som individets trang til å sprenge seg ut og bli selvstendig. Her ser vi at særlig idretten er en arena der Lydia oppnår en frigjøring og bygger seg opp en identitet. Men samtidig føler hun angst og uro i forhold til hvordan det skal gå med henne, og hun føler behov for å bli holdt, slik at hun ikke skal falle. Vi ser derfor at hun er både grenseløs og begrenset på en gang. Hun gir uttrykk for et ønske om å komme seg vekk, om å bli noe sprenge seg ut av familiens begrensning, samtidig som tanken på framtiden gjør henne urolig, slik at hun føler behov for å bli hegnet om.