Abstract
Mange forfattere og andre kunstnere har latt seg influere av Arthur Schopenhauers filosofi. Få om noen i så stor grad som Samuel Beckett, spesielt tidlig i forfatterskapet. Denne oppgaven er et forsøk på å lese inn filosofens filosofi i den senere delen av forfatterens forfatterskap. Mer konkret leses Nohow on, Becketts siste s.k. ”trilogi”, ut fra Schopenhauers estetikk og hans buddhistisklignende tanker om noe som ligner på nirvana. Nøkkelbegreper er principium individuationis, rom, tid, kausalitet, materie, subjekt-objekt, Wille, Vernunft. Etter å ha strukket strikken så langt som mulig, og funnet schopenhauerianske begreper og tanker hvor enn de måtte kunne finnes, blir konklusjonen at det absolutt er berettiget å bruke denne filosofen på denne forfatteren, også i Nohow On. Den Beckett-typiske reduseringen av fortellingen og dens figurer, selve ryggraden i mange av Becketts romaner, er forklarlig ut fra Schopenhauers estetikk og de tankene om reduksjon av verden som ligger i den. Den evige jakten på det uoppnåelige subjektet kan også funderes schopenhaueriansk, likeså, kanskje, den selvbevisste fortelleren. Men oppgaven viser også at og hvordan en såpass ensidig lesning av Beckett støter på grenser. De større bevegelsene i teksten forstås bedre om man trekker inn Schopenhauer; de mindre synes å leve sitt eget liv og passer snart glimrende, snart ikke i det hele tatt.