Abstract
Moderne lyrikk er per definisjon dunkel og språkfokusert. Sjøl i denne konteksten representerer Fredrik Nybergs diktsamling Blomsterur noe nytt og utfordrende. Diktenes utsagn framstår i uvant stor grad som autonome, og danner ikke sammen noen helhetlig og slutta mening. Vi har imidlertid ikke med collage-dikting å gjøre - sammensetninga av utsagn framstår ikke som tilfeldig.
Spørsmålet blir hva bruttheten består i, og hva som på den andre sida holder diktene sammen. Oppgaven undersøker hvordan Blomsterur på flere plan er prega av en dobbelhet og et forhold mellom kaos og orden. Utsagnas innhold spriker i mange og tildels motstridende retninger, samtidig som bestemte motiv og tema går igjen - depresjon, destruksjon og død på den ene sida, og naturens uforstyrrelige sykluser og kretsløp på den andre.
Blomsterur kan, i Joseph Contes termer, betraktes som en uendelig seriell tekst. Den parataktiske oppbygginga inviterer leseren til å kombinere enkelt-delene på flere måter, med skiftende meningsinnhold som resultat. Det lar seg ikke gjøre å foreta ei samla tolking, da det alltid vil finnes deler som ikke passer inn.
Betydningslabiliteten gjør det uklart hvilke motiv som representerer hva av kaos og orden. Nedbrytinga av språket skaper en «evigvarende» tekst. Forholdet mellom kaos og orden preges av gjensidighet og uklare overganger.