Abstract
Oppgavens problemstilling er som følger: Hvilke sjangertrekk vises i de fire fortellingene i Sunnanäng (1959) av Astrid Lindgren? Hvilke trekk særpreger verket som helhet, og hva skiller de fire fortellingene?
Med utgangspunkt i teori om barnelitteratur, eventyr, fantastisk litteratur med sine undersjangre og ambivalent lesning av barnelitterære tekster, har jeg analysert de fire tekstene hver for seg.
Jeg har tatt utgangspunkt i de samme underoverskriftene for hver fortelling, for lettere å se hvilke fellestrekk de har, og hva som skiller dem. Hvert analysekapittel innledes av et sammendrag av fortellingen. Deretter har jeg sett nærmere på komposisjon, virkemidler og tematikk, fortellingens realistiske ramme, fantastikk og magi, og motiver fra folkediktningen. Jeg har også søkt å lese tekstene ambivalent, for å se hva slik lesning gjør for sjangeren. Jeg har på denne måten hatt grunnlag for å uttale meg om hver enkelt fortellings sjangertrekk.
Mitt hovedmål med denne oppgaven har vært å lese de fire tekstene med nye ”sjangerbriller”, med større utgangspunkt i fantastisk barnelitteraturteori enn hva som tidligere har blitt gjort.
Sunnanäng har flere intertekstuelle referanser og tolkningsmuligheter som blir tydelige for en voksen leser, men ikke nødvendigvis for barnet. Selv om verket er utgitt som barnebok, oppfører fiksjonens barn seg voksent og modent. Her ligger kanskje noe av grunnen til at Sunnanäng ikke har blitt like statuert i den barnelitterære tradisjonen som Astrid Lindgrens andre verk.
Leser vi tekstene ut fra Åsfrid Svensens definisjon av fantastisk litteratur, er alle de fire fortellingene fantastiske. Dersom vi leser dem med forbehold om at en tekst ikke er fantastisk dersom fantastikken funksjonelt kan forklares som et barns fantasi, er ”Sunnanäng” og ”Junker Nils av Eka” realistiske, mens ”Spelar min lind…” og ”Tu tu tu!” er fantastiske.
Jeg har kommet fram til følgende konklusjon når det gjelder tekstenes sjangertrekk: ”Sunnanäng” er ikke preget av tydelige motiver fra folkediktningen. Fra et barnelitterært ståsted kan den plasseres som en mytisk-eventyrlig fantastisk fortelling, fra et voksenperspektiv kan den leses som en realistisk novelle. ”Spelar min lind” kan plasseres innunder den skrekkfantastiske tradisjonen, med eventyret som sin viktigste undersjanger. ”Tu tu tu!” ligger med sin reise til underjorden nærmest den mytisk-eventyrlige fantastiske tradisjonen, med det naturmytiske sagnet som sin største inspirasjon. ”Junker Nils av Eka” er en mer kompleks tekst med flere undersjangre. Opphavssagnet og det historiske sagnet blir viktige for fortellingen, men også riddereventyret har en stor plass. Som fantastisk fortelling ligger den nær ”heroic fantasy”.
Dersom vi tar utgangspunkt i eventyrsjangerens faktiske krav, kan ikke Sunnanäng karakteriseres som en eventyrsamling. Personene i Sunnanäng er ikke statiske, fortellingene ender ikke alltid godt, og de er tids- og stedsfestet. I følge Maria Nikolajeva er det problematisk å i det hele tatt bruke folkeeventyrsjangeren i en barnelitterær kontekst. Fortellingene har mange motiver fra folkeeventyrene, men de er ikke kunsteventyr.