Abstract
Min oppgave handler om frekvens og norske verb, og hvordan frekvens kan påvirke lagring og bruk av verb. Den er skrevet innen et kognitivt lingvistisk rammeverk der særlig teoriene til Joan Bybee er sentrale.
Jeg åpner oppgaven med en diskusjon av forskjellige måter å klassifisere verb på norsk. En vanlig måte har vært å klassifisere verbene som sterke og svake, etter ulike kriterier. Jeg viser at i min oppgave blir det viktigste kriteriet for å si om et verb er sterkt eller svakt om det har syllabisk suffiks i preteritum eller ikke. Jeg klassifiserer også verbene etter tre andre trekk, og viser at selv om syllabisk suffiks i preteritum er det viktigste skillet mellom sterke og svake verb, så kan også trekk som forandring av stammevokal i preteritum og perfektum partisipp og tonem i presens være med på å bestemme om et verb er typisk sterkt eller svakt. Etterpå klassifiserer jeg de sterke og svake verbene etter stammevokal for de sterke og suffiks for de svake verbene, og viser hvilke grupper av verb som er store og regelmessige, og hvilke som er mindre og mer uregelmessige.
Den neste delen av oppgaven handler om leksikon og hvordan frekvens påvirker lagring og bruk av verb. Jeg presenterer teorier om minnestyrke ut fra kognitiv lingvistikk, og særlig Joan Bybees teorier om emnet. Hun og andre forutsetter at et høyfrekvent ord får en sterk representasjon i hjernen, kalt minnestyrke. Uregelmessige verb som er høyfrekvente har stor minnestyrke og er i stand til å beholde sine uregelmessige former, mens lavfrekvente verb har mindre minnestyrke på sine uregelmessige former og har lettere for å bli regularisert. Grupper av svake høyfrekvente verb kan ha høy minnestyrke som gruppe. Derfor faller sannsynligvis verb som blir regularisert heller i de store frekvente gruppene enn i de mindre og mer uregelmessige gruppene.
I den samme delen av oppgaven legger jeg også fram en analyse av verbene sett i forhold til frekvens, og viser at selv om det ikke er noen absolutter, så er det en tendens til at uregelmessige verb helst er blant de mest frekvente verbene, og at de verbene som har beholdt sine uregelmessige former fra norrøn tid og fram til moderne norsk helst er de mest frekvente verbene.
Dette er i tråd med det en skulle forvente ut fra teorier om kognitiv lingvistikk, som antar at språket er dynamisk og kan påvirkes av bruk.