Abstract
Denne oppgaven tar for seg Amalie Skrams eneste selvskrevne og utgitte drama Agnete fra 1893. Dramaet har en ufordelaktig stilling i Skram-forskningen, gjennom at det sjeldent har vær gjenstand for interesse. Målsetningen med denne oppgaven er å gi et bidrag til en ”fattig” forskningstradisjon ved å gi en inngående nærlesing av Agnete, noe som tidligere ikke har blitt gjort.
Amalie Skram var opptatt av kjærligheten, noe som kommer til utrykk gjennom hennes brevsamlinger. I dramaet uttrykker hovedpersonen, Agnete Lindemann, at en av kjærlighetens hemmeligheter er at to mennesker kan ”elske hinanden rene”. Dette gir kjærligheten en frelsende funksjon i dramaet. Oppgaven bygger på en antagelse om at denne frelsende funksjonen betones så sterkt at den kan sammenlignes med en kristen gudsforståelse. Alle ekteskap og kjærlighetsforhold som opptrer i dramaet tjener til å belyse Agnetes kjærlighetssyn.
I første del av oppgaven tar jeg utgangspunkt i ”mytene” rundt Amalie Skram som dramatiker og Agnete som drama. Etter sisteoppsetningen av Agnete i 1978 har Skram blitt karakterisert som en dårlig dramatiker, og Agnete som et dårlig drama. Jeg går igjennom resepsjonshistorien og Amalie Skrams tidlige dramatiske forøk for å konstituere et bilde av Skram som en dreven dramatiker og Agnete som et vellykket drama. I denne sammenhengen strukturerer jeg Agnete skjematisk i forhold til de aristoteliske konvensjonen for en god tragedie.
Videre foretar jeg en tekstimmanet nærlesning med et særlig henblikk på det jeg definerer som det sakrale momentet i Agnete. Dette består i hovedsak av at jeg argumenterer for at dramaet har en polaritet mellom et eksplisitt prosaisk og et eksplit sakralt aspekt. Det sakrale momentet knytter jeg sammen med bibelsitater og bibelallusjoner som fremkommer i Agnete.