Abstract
Denne oppgaven (skrevet på portugisisk) er en studie av bruk av konjunktiv i relativsetninger i moderne portugisisk sammenlignet med kastiljansk (spansk) og italiensk.
Hovedformålet med studien er å forsøke å kartlegge og beskrive de syntaktiske og semantiske kriterier som synes å betinge ulike former av konjunktiv i moderne portugisisk, først og fremst i den europeiske varianten av språket. Som utgangspunkt for undersøkelsen har jeg gjort bruk av litteratur som omhandler det aktuelle tema. Det har særlig vært spanske lingvister og språkforskere som med sine vurderinger og iakttagelser har vært til stor hjelp i arbeidet. Jeg har derfor valgt deres beskrivelser av modusbruken i relativsetninger i spansk som modell for min egen analyse og fremstilling av tilsvarende forhold i portugisisk.
I kapittel én gir jeg en kort fremstilling av hvordan konjunktiv i relativsetninger er presentert av noen av de mest kjente portugisiske språkforskerne. Jeg tar for meg fem moderne grammatiske verk som har stor utbredelse på det portugisiske markedet, og som er forholdsvis lett tilgjengelige for studenter av portugisisk som fremmedspråk. Målet er å finne ut i hvilken grad disse fremstillinger kan hjelpe en fremmedspråklig student til å skaffe seg innsikt i dette tema. Min konklusjon er at bruken av konjunktiv i relativsetninger er nokså overfladisk behandlet i alle de fem verk jeg her har tatt for meg.
I kapittel to presenterer jeg konjunktivens former i moderne portugisisk, og prøver deretter å finne ut hvilke temporale valører de forskjellige konjunktivformene kan uttrykke i forhold til den formen verbet i hovedsetningen står i.
I kapittel tre presenterer jeg kort relative setninger i portugisisk. Jeg beskriver deres struktur og presenterer de relativpronomener som kan innlede slike setninger.
Hovedtyngden i oppgaven ligger i kapittel fire, hvor jeg forsøker å gjøre systematisk rede for kriterier som kan ligge til grunn for bruk av konjunktiv i relativsetninger i moderne portugisisk. Jeg må slå fast at det ikke alltid er lett å oppstille kategoriske og uttømmende regler om modusbruk i denne type setninger. Konjunktiv forekommer dog hyppigst i relativsetninger der det reises tvil om hvorvidt den person eller ting det refereres til, faktisk eksisterer eller viser seg å eksistere.
Siden et påfallende trekk ved moderne portugisisk er den levende bruken av futurum konjunktiv, som ikke finnes i andre romanske språk, tar jeg for meg bruken av denne konjunktivformen i relativsetninger i et eget underkapittel.
I kapittel fem og seks sammenligner jeg konjunktivens former, valører og bruk i portugisisk med to andre romanske språk: kastiljansk (spansk) og italiensk. Min konklusjon her er at modusbruken i relativsetninger i grove trekk følger et lignende mønster i alle disse tre romanske språkene. Det finnes imidlertid også en god del forskjeller, der særlig italiensk avviker fra både portugisisk og kastiljansk. Det kan med andre ord sies at portugisisk ligger nærmere kastiljansk enn italiensk mht. verbalsyntaks i relativsetninger.
Oppgaven avsluttes med en kort, sammenlignende oppsummering av de viktigste konklusjonene og resultatene jeg er kommet frem for de tre språks vedkommende.