Abstract
I moderne russisk historie finnes det to perioder der samfunnet har gjennomgått en fullstendig omveltning: Sovjetunionen etter den kommunistiske revolusjonen i 1917 og Russland etter Sovjetunionens fall i 1991. Ved begge anledninger endret også samfunnets språklige sammensetning seg diametralt. Tsar-Russland og Sovjetunionen propaganderte strenge språknormer, som ble holdt i hevd gjennom statlig sensur og kontroll av alle trykte medier. Opphevelsen av statens altomfattende rolle og økt demografisk mobilitet førte på både 1920- og 1990-tallet til at alle mulige språkvarieteter kom til uttrykk – for eksempel folkespråk og dialekter, ungdomsslang, forskjellige yrkessjargonger, banning osv. – også i mer offisielle sfærer.
Gjennom flere innflytelsesrike skrifter har den russiske språk-, kultur- og litteraturteoretikeren Michail Bachtin hevdet at romanen er den skriftlige sjangeren som best er i stand til å gjengi språklig variasjon og utvikling i et samfunn. I denne oppgaven anvender jeg Bachtins teorier, slik de kommer frem i hovedverket Problemy poėtiki Dostoevskogo og to kortere essay, som innfallsvinkel til å analysere språkbruken i en berømt roman fra hver av de ovenfor nevnte periodene – Il´f og Petrovs satiriske mesterverk Zolotoj telënok (1931) og Vladimir Sorokins skandaleomsuste Goluboe salo (1999). Begge romanene er skrevet ca. et tiår etter begivenhetene som forårsaket den brå samfunnsendringen, og man bør dermed kunne forvente at periodens språklige variasjon har satt spor i forfatternes språkbruk.
Analysen av Zolotoj telënok og Goluboe salo viser at forfatterne helt tydelig er påvirket av samtidsspråket, men på fullstendig ulikt vis. Il´f og Petrov hadde i 1931 inkorporert store deler av 1920-tallets leksikalske endringer, samtidig som de gir en parodisk behandling av samtidens avis- og byråkratspråk, som de oppfattet som svært sjablonisert og klisjéspekket. Sorokin, som har bakgrunn som konseptualistisk billedkunstner og som bestandig har hatt en metaspråklig agenda i sine bøker, kommenterer språkutviklingen gjennom metaforer og allegorier. I første del av Goluboe salo forsker han på hvor mange fremmede elementer det er mulig å blande inn i russisk uten at språket blir helt meningsløst; i andre del blander han sammen språk- og kulturuttrykk fra forskjellige perioder i russisk historie, for derigjennom å vise hvilke absurde utslag den strenge normeringen og ensrettingen i Tsar-Russland og Sovjetunionen ga.