| dc.description.abstract | Oppgaven tar for seg Henrik Ibsen og oppsetningen av hans drama på teateret i Kroatia i perioden fra 1888 fram til 1914. Ved valg av tema hadde jeg lyst til å fokusere på de kulturelle forbindelser mellom Norge og Kroatia.
Hensikten med oppgaven er å få samlet den informasjon som foreligger over Ibsens drama som er satt opp på den kroatiske scene, ved å danne en oversikt over hvilke drama som ble satt opp, samt å sette sammen en samlet oversikt over de anmeldelsene som ble skrevet om oppsetningene i landets aviser i den bestemte perioden, samt hvor og når.
Jeg fant at det frem til i dag var satt opp hele 63 forskjellige oppsetninger av 16 av Ibsens drama, i 10 forskjellige byer. Dette utgjorde til sammen over 550 forestillinger, noe som gjorde at jeg var nødt til å avgrense oppgaven. Men bakgrunn i dette, ble oppgaven avgrenset til å omfatte den første oppsetningen av Ibsens drama i Zagreb i 1888, frem til 1. verdenskrig, hvor Ibsen ble satt opp i Zagreb og Osijek.
I oppgaven tar jeg for meg den kulturelle og politiske situasjonen i Kroatia i den bestemte perioden, med hovedvekt på modernismen, samt litt om teaterets historie og rolle i landet.
Videre tar jeg for meg mer konkrete fakta om Ibsen i Kroatia. Kronologiske oversikter over når og hvor stykkene ble satt opp, samt oversikt over hvilke anmeldelser som forelå, hvem de ble skrevet av og i hvilke nummer av utgivelsene man finner disse.
Hovedvekten i oppgaven utgjør den delen hvor jeg tar for meg de enkelte anmeldelsene kronologisk. Jeg har valg ut de mest interessante anmeldelsene, og skrevet dem inn på kroatisk, og i enkelte tilfeller tysk, med de feil og mangler de hadde da avisen ble utgitt. Under hver anmeldelse har jeg skrevet en liten kommentar på det som er skrevet i anmeldelsen.
I sin artikkel om Ibsen i Kroatia i Prolog (39-40/70) hevder Igor Mrdulja at Ibsens stykker ble spilt i Kroatia av omreisende teatertrupper. Eksempler på dette er Hrvatsko kazali no dru tvo under ledelse av Dragutin Freudenreich, som i sitt repertoar blant annet hadde Gengangere. Mrdulja mener at Gengangere mest sannsynlig ble spilt av denne gruppen i Split så tidlig som i mars og april 1900. Men det foreligger ikke materiale som kan bekrefte dette.
Ivan Flod (Hrvatsko glumi te na rijeckom podrucju u svjetlu izgradnje igracih prostora, Kamov 12/1971.) hevder at Gengangere også ble spilt da den samme teatergruppen gjestet Su ak fra 28. april til 24. mai i 1900. Men det foreligger ikke informasjon som kan bekrefte dette.
Ifølge Mrdulja sin artikkel i Prolog 39-40/70 har Ibsen blitt spilt av gjestende teatergrupper på HNK i Vara din to ganger. Første gang 06. oktober 1907, da En folkefiende ble vist av Hrvatsko kazali no dru tvo fra Osijek under ledelse av Nikola Andric, og andre gang 25. oktober 1911, da Hrvatsko narodno pokrajinsko kazali te under ledelse av Mihajl Markovic viste Gengangere med Marija Ru icka-Strozzi og Ivo Raic i hovedrollene. Disse er som sagt ikke bekreftet. I følge informasjon som foreligger i Repertoar Hrvatskih Kazali ta 1840/1860/1980, Globus, Zagreb 1990, ble det første drama av Ibsen satt opp på den kroatiske scene i 1888, da Et dukkehjem gikk på teateret ved Markov trg i Zagreb. Stykket hadde premiere 19. april 1888, og det ble vist 8 forestillinger før stykket ble tatt av plakaten i 1904.
Det skulle da gå 5 år til Et dukkehjem igjen ble satt opp i Zagreb. Det ble da spilt hele 22 forestillinger fra stykket hadde premiere 27. mai 1909 og det ble tatt ned 17. desember 1922. Den førte oppsetningen av Ibsens Et dukkehjem, ble tilsynelatende godt mottatt av publikum. Kritikerne stilte seg mer skeptiske til dramaet. De så Et dukkehjem som et forsøk fra dikterens side å lege de sår det moderne norske samfunn lider av. De mente han tok et oppgjør med det løgn og bedrag, råttenskap og falskhet, som preger samfunnet og kanskje spesielt familielivet.
Spesielt den besynderlige slutten på stykket, gjorde at mange synes det var vanskelig å ta et bestemt standpunkt til dramaet. Mange syntes slutten var sjokkerende og overdreven. Blant kritikerne var det delte meninger om oppsetningen av Et dukkehjem. Noens syntes forestillingen var skandaløst dårlig, med ferske og middelmådige skuespillere, mens andre igjen mente at forestillingen var bra. Felles for kritikerne var meningen om at Et dukkehjem var et " teaterstykke", og ingenting mer. Man mente at stykket var veldig lite troverdig. Dette var en problemstilling som kun kunne foregå på scenen, og ikke i det virkelige liv. Kritikerne i Osijek mente at Et dukkehjem var uforståelig, og lite troverdig. Man mente at publikum ikke forsto Ibsen som forfatter. Dette fordi man ikke kjente Ibsen. Ibsen ble sett på som en klok og alvorlig forfatter, med sosiale egenskaper. Han ble sett på som en forkjemper for kvinners rettigheter.
Det neste stykket som ble satt opp var Samfundets støtter. Stykket hadde urpremiere på teateret ved Markov trg 28. november 1891, og ble satt opp tre ganger fram til 1897. Samfundets støtter ble godt mottatt i Zagreb, selv om den allmenne interessen for stykket ikke var alt for stor. Man så stykket som et oppgjør mot løgn og bedrag, men anmelderne fant stykket lite troverdig.
Som det første av Ibsens stykker som ble spilt i den nye teaterbygningen ved Trg mar ala Tita, var En folkefiende. Stykket hadde premiere 25. februar 1896, bare to måneder etter at teateret åpnet nyttårsaften 1895. Dramaet ble tatt av plakaten i 1906, og hadde da blitt vist med 7 forestillinger. En folkefiende ble godt mottatt av kritikeren i Zagreb, men det så ut til at stykket var en publikumsfiende. Forestillingen var dårlig besøkt, til tross for at skuespillerne fikk gode kritikker. Anmelderne roste Ibsen for hans evne til å ta for seg store samfunnsproblemer med svært få og enkle virkemidler. Ibsen ble mottatt med skepsis. Forestillingene var dårlig besøkt. Det var delte meninger om skuespillernes innsats. Ibsens markante figurer krever for mye av skuespillerne.
Ibsen ble sett på som en ideologisk samfunnsdebattant, som tar avstand fra hykleri og dobbeltmoral i samfunnet.
Syv måneder senere hadde Gengangere premiere. Stykket gikk med 16 forestillinger fra 27. september 1896 frem til 12. desember 1909. Dette er det stykket som er blitt spilt flest ganger i Kroatia. Det skjedde en overlapping av Gengangere i Zagreb i 1909. Josip Bach sto bak en nysatsing av dramaet og med nye skuespillere i hovedrollene. Oppsetningen hadde urpremiere 20. april i 1909, og det ble vist 20 forestillinger av dramaet før det i likhet med Et dukkehjem ble tatt av plakaten i 1922. Gengangere ble godt mottatt i Zagreb. Stykket ble sett på som en rystende psykologisk analyse og en videreføring av Darwins naturalisme.
Også Gengangere ble dårlig besøkt, men stykket sjokkerte og gjorde et dypt inntrykk på publikum. Oppsetningen i Osijek i 1912, ble bedre mottatt enn forestillingen som ble satt opp i 1908. Forestillingen var vellykket, og mye bedre besøkt enn den forrige.
Stykket ble tolket som et forsøk fra Ibsens side å vise hvordan barn lider på grunn av foreldrenes synder. Anmelderne syntes Gengangere var dypt og rystende, samt at det hadde en mystisk slutt.
John Gabriel Borkmann er det stykket som ble satt opp kortest tid etter at det ble utgitt først gang. Stykket hadde urpremiere i Zagreb 5. juni 1897, og ble satt opp med to forestillinger, hvor den siste ble vist 20. september samme år. Dette var en del av Ibsen syklusen satt opp i forbindelse med dikterens 70-års dag. John Gabriel Borkmann ble satt opp i Zagreb bare et halvt år etter at urpremieren på stykket fant sted i Helsingfors 10. januar 1897. John Gabriel Borkman fikk en blandet mottakelse i Zagreb. Enkelte anmeldere mente at stykket var tungt og uforståelig, andre at det var mystisk og trolsk. Stykket var veldig dårlig besøkt.
Det eneste av Ibsens oppsatte stykke i Kroatia i perioden fram til 1. verdenskrig som ikke er av hans sosiale, moderne drama er Hærmændene fra Helgeland. Stykket hadde urpremiere ved HNK i Zagreb 8.mars 1903, og ble i løpet av det neste året spilt tre ganger. Hærmændene på Helgeland ble veldig godt mottatt i Zagreb, både av kritikerne og publikum. Stykket var godt besøkt, noe som var sjeldent for Ibsens stykker. Anmelderne var strålende fornøyd med både skuespillernes innsats, og stykkets handling. Man mente at stykket med sine ekteskapelige problemer, var en forgjenger for Ibsens mer moderne drama
I 1904 ble Vildanden satt opp i Zagreb. Stykket ble vist med to forestillinger, som gikk henholdsvis 14. og 18. mai 1904. Dramaet ble satt raskt satt opp igjen, denne gang ble det vist 4 forestillinger som gikk fra 24. mai 1906 til 5. oktober i 1907.
Den første oppsetningen av Vildanden ble ikke så suksessrik som man hadde håpet på i Zagreb. Mange av anmelderne mente at dette var på grunn av skuespillernes slette opptreden. Stykket var usammenhengende og uoversiktlig. Andre grunner som ble nevnt var at man nærmet seg slutten på teatersesongen, og at interessen for teateret dermed var laber.
Kritikerne så på stykket som en tragikomedie. Man mente at stykket var full av symboler. Symbol på forfall og selvbedrag.
Hedvig ble sett på som en av de vakreste barneskikkelser innen for verdenslitteraturen. Kritikerne var veldig fornøyde med skuespillerinnen sin innsats i rollen som Hedvig. Man anså Hedvig som en av de vakreste og mest sympatiske skikkelser Ibsen noen gang har skapt.
Generelt sett fikk Gengangere stor oppmerksomhet i pressen i Kroatia.
Stykket fikk en blandet mottakelse blant byens litteraturkritikere. Noen mente til og med at Vildanden ble komisk, og at Ibsen hadde sviktet seg selv og sine ideer i stykket. Man tolket stykket som et forsøk fra dikterens side å vise at selv de beste ting kan bli onde, om de havner i feil hender.
Det eneste av Ibsens drama som ble vist mellom disse to oppsetningene, var nysatsingen Hedda Gabler. Hedda Gabler ble spilt henholdsvis 19. og 29. mai 1906. Stykket ble godt mottatt, og grunnen til at forventningene til stykket ikke ble innfridd, lå i skuespillernes dårlige innsats.
Kritikerne mente at Hedda Gabler var et gåtefullt stykke om en kvinne på søk etter lykken. Men man fant det lite trolig at slike kvinner eksisterer i det virkelige liv.
Det skulle gå nesten to år før et nytt Ibsendrama så dagens lys på HNK i Zagreb. Også denne gang et drama med en kvinne i hovedrollen. Fruen fra havet hadde urpremiere 19. mars 1908, og gikk med tre forestillinger fram til 22. april 1909. Stykket ble godt mottatt, og var et av de få av Ibsens stykker som gikk for full sal.
Kritikerne tolket Fruen fra havet som et forsøk fra Ibsens side å bekjempe løgn og bedrag i ekteskapet. Videre at stykket skildrer hans lengsel etter hjemlandet.
Fruen fra havet fikk mye omtale i den kroatiske presse.
Fra Fruen fra havet til den neste nysatsingen som ble satt opp ved HNK i Zagreb gikk det presist på dagen to år. 19. mars 1910 hadde Rosmersholm premiere. Stykket gikk med tre forestillinger frem til 6. april 1910. Stykket fikk en blandet mottakelse i pressen. Noen syntes stykket var strålende, mens andre syntes det var tørt, og et av Ibsens mørkeste drama.
Med Rosmersholm så det ut til at publikum endelig fikk øynene opp for Ibsen, som frem til nå hadde spilt for stort sett tomme saler.
Året etter så Lille Eyolf dagens lys på den kroatiske scene. Det ble vist to forestillinger av stykket, henholdsvis 22. og 23. mars 1911. Lille Eyolf fikk mye omtale i kroatisk presse, og forestillingene var godt besøkt. Tema i Lille Eyolf mente man var loven om forandring og menneskets ansvar. Stykket var en spissfindig analyse av ekteskapet, men det lå ikke på det samme dikteriske nivå som noen av Ibsens tidligere ekteskapsdrama
Det skulle gå enda et år før enda et nytt stykke ble satt opp. Når vi døde vågner hadde premiere i Zagreb 21. mars 1912, og den neste forestillingen ble vist 26. mars samme år. Stykket fikk en blandet mottakelse i Kroatia. Enkelte anmeldere syntes stykket var vanskelig å forstå og voldsomt trettende. De fant temaet i stykket dystert og subjektivt. Mens andre syntes stykket var strålende og interessant. Man tok dramaet for å være en slags epilog av Ibsen, og man syntes at Irene var en av Ibsens vakreste skikkelser. Skuespillerne spilte dårlig, og fikk jevnt over dårlig kritikk. Forestillingen ble svært dårlig besøkt
Det siste av Ibsens drama som ble satt opp i Zagreb før 1. verdenskrig var Bygmester Solness. Stykket hadde to forestillinger, som ble vist 28. april og 26. mai 1913. Da Byggmester Solness ble satt opp i Zagreb i 1913, fikk det mye oppmerksomhet i pressen, men oppsetningen var likevel dårlig besøkt. Stykket fikk veldig positiv omtale i pressen. Mange mente at dette var et av de beste av Ibsens drama, hans selvbiografi. Zvonimir Vukelic tok opp hvorfor teateret var dårlig besøkt i sitt intervju med Josip Bach i avisen Hrvatska. Teaterdirektøren mener at kinoen er grunn til nettopp dette.
I Osijek ble Ibsens stykker spilt langt mindre enn i Zagreb. En folkefiende var det første drama som ble spilt. Den første forestillingen ble spilt i Vara din 10. oktober 1907, to måneder før HNK hadde sin offisielle åpning i Osijek. Stykket hadde bare tre forestillinger, hvor de to siste ble vist i sammenheng med oppsetningen av Gengangere i slutten av februar 1908, under tittelen Ibsenaften. Gengangere hadde urpremiere ved HNK i Osijek 16. januar 1908, og hadde bare to forestillinger, der den siste som sagt ble spilt i forbindelse med Ibsenaftenen.
Gengangere ble satt opp igjen i Osijek med ny regissør i 1912. Stykket hadde premiere 15.10.1912, og det ble satt opp tre forestillinger.
Som det tredje av Ibsens drama, ble Et dukkehjem satt opp i Osijek i 1910. Stykket hadde to forestillinger som ble vist henholdsvis 6. og 17. desember 1910.
Den kronologiske oversikten over Ibsens teateroppsetninger i Kroatia viser at han bare delvis har lyktes i å bli en grunnleggende faktor i utarbeidelsen av en egen kroatisk teaterstil. Statistikken viser at Ibsens stykker bare sporadisk ble vist i landet. Ibsens ankomst på den kroatiske scene i perioden 1888 til 1914 kan deles inn i tre perioder, hvor den første strekker seg fra premieren av Et dukkehjem i 1888 i Zagreb frem til Stjepan Miletic tok over som intendant ved teateret i 1895. Deretter følger perioden Stjepan Miletic og Ibsen, for så å avslutte perioden med den siste halvdel av Moderna. Hvor stykkene ble regissert av Josip Bach og hovedrollene spilt av Ivo Raic.
Flesteparten av Ibsens drama ble spilt i perioden under Moderna. Det vil si i perioden hvor det kroatiske kulturliv blomstret opp, og staket ut en egen retning i teaterlivet. | nor |