Sammendrag
I denne analysen tar jeg utgangspunkt i at, tekster skrevet for teater i dag – i tråd med endrete teatrale praksiser – har endret sitt estetiske utrykk, og dermed også sin påvirkning på publikum. Jeg har nærlest tre teatertekster av Jon Fosse: Natta syng sine songar, Dødsvariasjonar og Skuggar, for å påvise hvordan dagens tekster skrevet for teater har endret seg med tanke på karakterenes plass i tid og rom og hvordan dette påvirker mottakerens estetiske erfaring. Etter min mening er dette endringer som betinger at vi har ett nytt begrepsapparat, slik at vi kan si noe om nye tekster skrevet for teater.
I lesningen av Natta syng sine songar tar jeg utgangspunkt i det absolutte dramaets komponenter som nåtid, den mellommenneskelige dialog og handlingens gang for å si noe om utviklingen av figurenes forandrete posisjon i dagens teatertekster. Jeg påviser at konflikten ikke lenger blir spilt ut mellom figurene, men at det isteden oppstår aporetiske mellomrom, mellom det som sies og det som forblir usagt. I Dødsvaraiasjonar har jeg konsentrert meg om Fosses doble figurer, som opererer simultant i rommet. Her får vi ett sett med virksomme, snakkende figurer og ett sett uvirksomme, tause figurer. Da oppstår det en visuell virkning der de doble figurene sees i flere faser av livet samtidig. I tillegg oppnås det en tidseffekt der figurene kommuniserer med repeterende ordvekslinger og poetiske rytmer. Dette fenomenet i Fosses teatertekster - der det både finnes en visuell effekt og en tidseffekt - kaller jeg for et tidslandskap. I Skuggar tar jeg utgangspunkt i leserens perspektiv og spør hvordan leseren kan erfare effekten av Fosses tidslandskap. Her bruker jeg John Deweys leserorienterte teorier om estetisk erfaring og rytmer for å si noe mer om effekten av Fosses teatertekster. Ved hjelp av teatervitenskapelige teoretikere som Hans-Thies Lehmann, Elinor Fuchs og Niels Lehmann påviser jeg at Fosses teatertekster har endret estetisk uttrykk.