Sammendrag
Vi lever i ei teori-trøtt tid hvor den akademiske praksis er å tolke og tillegge ting og fenomener mening. Det vi savner i en slik meningsdominert verden, mener Hans Ulrich Gumbrecht, er nærvær. I denne oppgaven ser jeg på hvordan behovet for nærvær er med på å forme narrasjonene i to norske samtidsromaner: Carl Frode Tillers Skråninga (2001) og Trude Marsteins Plutselig høre noen åpne en dør (2000).
Nærværserfaringer er ekstremt kortvarige, kroppslige/sanselige og romlige opplevelser hvor vi føler oss som en del av verden og en kosmologisk rytme. Å erfare et nærvær vil si at man ikke lenger opplever at det er noen distanse mellom subjekt og objekt. Ifølge Martin Seel
har det å erfare estetisk sammenheng med en medfødt evne til estetisk persepsjon, det vil si at vi persiperer ting og hendelser slik de framtoner for sansene i øyeblikket og i all sin fylde.
Estetiske erfaringer består både av en menings- og en nærværsdimensjon, og kan virke livsberikende. John Dewey hevder at estetiske erfaringer dekker et biologisk behov, og at kunstens rolle er å gi uttrykk både for våre kroppslige og intellektuelle dimensjoner. Subjektet er kropp og bevissthet, og estetiske erfaring er noe som skjer med subjektet og som sier noe om kvaliteten i interaksjonen med omverdenen.
I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i at behovet for nærvær er biologisk, og kobler Gumbrechts teori om nærvær sammen med Seels filosofi om estetisk persepsjon. Videre foreslår jeg en analysemetode med basis i Daniel Pundays kroppslige narratologi. Ved hjelp av Punday ser jeg i den narrative analysen på hvordan kroppen blir en narrativt målbar størrelse og skaper en romlig bevegelse i Tillers og Marsteins narrasjoner, og tilpasser hans metode for å kunne undersøke sammenhengen mellom nærvær og ulike narrative virkemidler.
Min konklusjon er at nærværserfaringer kan sies å virke styrende og korrigerende for romankarakterenes handlingsmønstre, at den romlige bevegelsen i narrasjonene skapes som følge av behovet for nærvær, og at kropp-bevissthet, rom og tid knyttes sammen i narrasjonenes erfarings- og kunnskapssystem. Min påstand er at nærvær til tross for ulike estetiske strategier kan sies å fungere som en narrativ dynamo i Tillers og Marsteins romaner.