Abstract
Synopsis
I avhandlingen Alt er skilt og uten skilje . En intertekstuell lesning av Jon Fosses roman Morgon og kveld (2000) anlegger jeg tre hovedperspektiver på romanen; romanens intertekstualitet, romanen som apokalypse og romanen som allegori. I første del presenterer jeg hva andre har skrevet om romanen, særlig om dens intertekstualitet,
noe som etterfølges av en detaljert analyse av Bibelens tematiske, motivmessige og strukturelle tilstedeværelse i romanen. Dette belyser jeg med Gérard Genettes teori om transtekstualitet. I kapittel 3 drøfter jeg hvordan Bibelens tilstedeværelse i romanen kan tolkes. Hvilken funksjon og betydning har intertekstualiteten? Er romanen et frelsesverk, en religiøs erkjennelsesroman, en kristen roman? Gjennom en parallell-lesning av Den guddommelige komedie viser jeg at de ulike stedene romanens hovedperson reiser til i dødsriket, på sitt vis korresponderer med de tre dødsrikene i Den guddommelige komedie. Johannes vei mot evigheten skildres som en reise med følgesvennen Peter. Formålet med reisen er å befri Johannes, slik at han kan innløses i det hinsidige. Denne reisen leser jeg som en botsgang som er nødvendig for at Johannes skal kunne nå ut til den ytterste grense, vest i havet. Jeg drøfter også de fire betydningsnivåene bokstavelig, allegorisk, moralsk og anagogisk, og forsøker her å vise at romanen er en poetisk allegori som omskriver kristendommens og Bibelens symboler. Jon Fosse har i essayet Anagogia (Gnostiske essay) etterlyst lesning som retter seg mot sensus mysticus. Dette knytter jeg videre til hans begrep negativ mystikk og skriften som en åpning til det religiøse. Jeg finner det imidlertid vanskelig å se på skriften som en form for mystikk, og diskuterer Fosses litteraturteoretiske betraktninger i Gnostiske essay. Til slutt i avhandlingen ser jeg på resepsjonen av Morgon og kveld. Romanens tema, døden og Gud, avstedkommer en viss sjenanse, og kritikken er preget av enten stum beundring eller forstummende kritikk.