Dekorert virkelighet i Paul Valérys Le cimetière marin

Abstract

Paul Valérys liv og biografi er preget av to radikale omslag: Det første finner sted i 1892 og leder til en avvisning av poesien og språket og til en innovervendt, rasjonell og vitenskapelige meditasjon knyttet til ambisjonen om å avdekke en a priori struktur i menneskesinnet. Det andre omslaget oppstår gradvis etter 1912 som en reaksjon mot dette ambisiøse prosjektet, og ender med en tilbakevending til litteraturen og en omfattende publisering.

Prosateksten "Introduction à la Méthode de Leonard de Vinci" (1895) er utgangspunktet for fremstillingen av tankene fra 1892 og fremover. Epistemologiske problemstillinger knyttet til menneskets erkjennelsesmessige determinering står her sentralt. Valéry mislykkes i å finne en a priori mental struktur, men hevder i stedet at menneskets erkjennelse alltid oppstår som følge av et poetisk instinkt for det "dekorative", for det vakre som kan fornemmes i universet. Med bakgrunn i Edgar Allan Poes verk er det her mulig å følge Valérys vei tilbake til diktningen og til bruken av det klassiske formverkets dekor.

"Le Cimetière marin" (1920) er både en demonstrasjon av det klassiske formverkets effekt og en bearbeidelse av tankene utviklet på 1890-tallet. Teksten stiller et fundamentalt spørsmålstegn ved forholdet mellom tingene i den ytre verden, sansningen, tankens bearbeidelse og den kunstneriske eller språklige representasjonens mulighet til å skape en analog poetisk effekt i leseren. Valéry fremstiller blant annet teksten som en skjøge som ved sine skjønne trekk forfører leseren til å ta teksten for noe den ikke er. Å lese Valéry er å stå i spenningen mellom teksten som uttrykk for en autentisk kilde som var i dikteren, og teksten som narrespeil og kalkulert konstruksjon.

Valérys forståelse av teksten og figurene som brikker i et til dels ukontrollerbart spill, gjør det mulig å assosiere hans verk med avsløringen av en multidimensjonal skriftkultur der språket selv blir et sted for tenkning og ikke stedet der tenkning deponeres eller lagres. Dette viser at Valérys verk først og fremst springer ut av det 19. århundres lingvistiske og epistemologiske omveltninger, og at hans verk derfor må betegnes som modernistisk og ikke som neoklassisistisk.