Sammendrag
Romanen The Third Policeman av den irske forfatteren Flann O’Brien (1911–1966) regnes av mange for en tidlig postmoderne roman. Den er utstyrt med fotnoter, har stor språklig diversitet og leker åpenbart med sjangerens konvensjoner. Teksten ser ut til å ha gardert seg mot seriøse fortolkninger i kraft av sin gjennomførte lekenhet, nonsens og humor. Handlingen foregår i et fantastisk rike der ingen av virkelighetens lover ser ut til å gjelde, men som likevel er strukturert etter faste og rigide mønstre. Riket bestyres av trivelige, men umenneskelige og barnslig bablende politikonstabler som er besatt av sykler og evig liv. I disse omgivelsene trer hovedpersonen inn med sine naive oppfatninger og enkle rasjonalitet. The Third Policeman utviser en kunstnerisk helhet som avføder et intenst uttrykk for et verdenssyn som henger sammen med dens ualvorlighet og unndragelse fra pretensiøse intellektuelle posisjoner. De samme idéstrømningene kan også spores i det litteraturhistoriske feltet som brukes som oppgavens teoretiske grunnlag: den menippeiske satiren. Oppgaven følger trådene tilbake til sjangerens antikke utspring, spesielt gjennom en studie av dialogene og de menippeiske satirene til Lukian (ca. 120–180 e.Kr.). En typisk menippeisk satire er strukturert rundt en filosofisk reise til et fremmed rike, gjerne himmelen eller underjorden. Gjennom Lukians tekster utmeisles en generell modell for sjangeren, med en fantastisk, en praktisk-realistisk, en intellektuell og en litterær komponent. Studiet av Lukian og andre menippeiske forfattere, samt moderne menippeiske teoretikere, leder til etableringen av et menippeisk idéfelt, hovedsakelig strukturert rundt det ludiske og det anti-intellektuelle. Oppgaven identifiserer og analyserer de fire lukiansk-menippeiske komponetene i The Third Policeman og viser i siste kapittel hvordan det menippeiske idéfeltet aktiviseres når idéene som er i omløp i disse komponentene støter sammen i lekne og uforpliktende konfrontasjoner.