| dc.description.abstract | I min hovedoppgave La ironía en ocho textos de Mario Benedetti forsøker jeg å vise hvordan den uruguayanske forfatteren Mario Benedetti bruker ironi som litterært virkemiddel for å kritisere forholdet mellom USA og Latin-Amerika i ulike typer tekster. Jeg har i denne sammenheng tatt for meg tre dikt, tre essays, en novelle og et utdrag fra en roman.
I første kapittel presenterer jeg kort Mario Benedettis forfatterskap i en historisk-politisk kontekst. Jeg viser hvordan hans generasjon av forfattere, den såkalte 45-generasjonen , forsøkte å bryte med tidligere generasjoners avstandstaken fra en politisk kompromittert litteratur. Benedetti følte et umiddelbart behov for å bruke sin posisjon som forfatter til å kritisere politisk passivitet, strukturell urettferdighet og ny-kolonialiseringen av Latin-Amerika. Viktig var også hans generasjons avstandstaken fra en elitistisk, livsfjern og idylliserende litteratur som ikke vakte interesse blant folk flest i Uruguay. 45-generasjonen valgte å beskrive virkeligheten slik de så den, fremfor en romantisert utgave av sitt land og folk. Viktig i denne sammenheng var deres språklige nyskapninger i uruguayansk litteratur. Et muntlig språk fullt av litterære virkemidler som ordspill, slanguttrykk, overraskende vendinger i hendelsesforløpet og, ikke minst, ironi, ble brukt for å kritisere den strukturelle urettferdigheten og undertrykkelsen som ifølge disse forfatterne dominerte alle nivåer av samfunnet, nasjonalt og internasjonalt. Benedetti hadde to mål med sitt forfatterskap. Først og fremst var målet å skape god litteratur, samt å sørge for at folk flest fikk tilbake interessen for å lese. I tillegg ønsket han, gjennom samfunnskritikk og bruken av ironi for å belyse denne, å bevisstgjøre leserne og å påvirke dem til å kjempe mot urettferdigheten.
I oppgavens andre kapittel forsøker jeg ved hjelp av Wayne C. Booth og D. C. Mueckes teorier om temaet, å definere begrepet ironi og noen av dets utallige former. Jeg prøver spesielt å beskrive skillet mellom verbal ironi (en type ironi som er uttrykt og bevisst fra talerens eller forfatterens side) og situasjonsironi (en situasjon som i kraft av seg selv er ironisk, eller som blir det i det øyeblikk noen oppfatter den som ironisk). Et annet hovedskille går mellom generell og spesifikk (Muecke) eller mellom stabil og ustabil (Booth) ironi. Ironi som er generell eller ustabil kan ikke tolkes, eller tolkningen vil aldri kunne være hundre prosent fast og endelig. Hele menneskeheten er denne ironiens offer i og med at vi alle befinner oss i et univers som er uendelig og umulig for et menneske å fullt ut fatte omfanget av og meningen med. Ironien ligger for eksempel i at vi er tvunget til å leve som om våre handlinger har mening, mens de i et videre perspektiv ofte virker meningsløse. Spesifikk eller generell ironi er den ironien som kan tolkes og som har mulighet til å fungere korrektivt og retorisk, i og med at den kan benyttes til å kritisere og å påvirke. Jeg slo fast at den ironien Benedetti bruker i sine kritiske tekster først og fremst er av denne siste typen.
I tredje kapittel gir jeg en kort beskrivelse av de historiske relasjonene mellom USA og Latin-Amerika. Jeg prøver å vise hvordan ironi er et innebygd element i disse relasjonene, i og med at USA benytter seg av sin moralske makt som demokratisk forbilde, samtidig som de i løpet av de siste par århundrene har invadert latinamerikanske land og støttet udemokratiske regimer på kontinentet. Jeg forsøker delvis å beskrive disse relasjonene i lys av tankegangen til fire latinamerikanske tenkere (Domingo Faustino Sarmiento, José Enrique Rodó, José Martí og José Vasconcelos) som virket på slutten av attenhundretallet og begynnelsen av nittenhundretallet, da USA fortsatt var i startgropen av sin karriere som stor- og, senere, supermakt.
Kapittel fire utgjør hoveddelen av min oppgave, og her analyserer jeg ironien i de åtte utvalgte tekstene, i lys av Muecke og Booths teorier, samt de historiske relasjonene beskrevet i kapittel tre. I oppgavens femte og siste kapittel konkluderer jeg med at Benedetti bruker ironi som litterært virkemiddel både for å underholde leserne og for å kritisere den beskrevne urettferdigheten og undertrykkelsen på ulike nivåer av samfunnet. Jeg slår fast at kritikken gjelder flere ulike grupper, ikke bare den politiske og økonomiske eliten. Både arbeiderne, mellomklassen og eliten er ironiens offer, enten dette kommer av at de aktivt bidrar til å opprettholde urettferdigheten eller at de forholder seg passivt til den. Jeg valgte de åtte tekstene nettopp fordi de til sammen viser de ulike aspektene av den ironiske situasjonen. Hykleriet, bedraget og selvbedraget er ikke bare karakteristisk for en gruppe av samfunnet, men gjennomsyrer samfunnet som helhet. Hykleri er et naturlig objekt for retorisk ironi og denne typen ironi er derfor så hyppig benyttet i Benedettis kritiske tekster. Betydningen av muntlig språk og folkelighet i hans litteratur, henger delvis sammen med hans tro på den intellektuelles mulighet til å påvirke mannen og kvinnen i gata , men ikke politikerne og eliten. Dette er, ved siden av ironiens retoriske kraft og dens evne til å underholde og å skape oppmerksomhet og interesse, en del av kjernen for å forstå Benedettis bruk av ironi. Jeg vektla i denne sammenheng Booths påpekning av ironiens inkluderende kraft . Ironien har alltid hatt rykte på seg for å være elitistisk, i og med at den må tolkes, i en del tilfeller på et høyt intellektuelt nivå, og at de som misoppfatter dens betydning faller utenfor og blir dens offer, mens de som forstår ordenes ironiske mening står sammen og observerer ofrene fra sin høyere, eksklusive , platform. Booth påpeker derimot et annet aspekt ved ironien, nemlig det at det i mange tilfeller er lettere for et stort publikum å godta en ironisk uttalelse enn en retorisk diskurs som ikke benytter ironi. Jeg brukte et sitat fra en av Benedettis tekster for å illustrere dette poenget. Gjennom et ordspill antyder Benedetti en sammenligning mellom Iraks eks-president Saddam Husseins overgrep og USAs overgrep i Latin-Amerika (han kaller overgriperne Hussein og USAin ). Denne antydningen er lett å forstå og har en retorisk effekt, leseren skjønner at det henspilles på USAs udemokratiske oppførsel overfor andre nasjoner. Det ville imidlertid for de fleste lesere vært langt vanskeligere å godta en direkte sammenligning mellom USA og Saddam Husseins regime. I tillegg har ironien den effekt at leserne føler seg som aktive deltakere i prosessen når de blir tvunget til å tolke budskapet. Dersom de er villige til å godta dette, føler de seg som medsammensvorne i kritikken og som ovenpå i forhold til ironiens ofre og objekter. Benedettis bruk av ironi er ikke elitistisk, forfatteren søker ikke et begrenset publikum blant den intellektuelle eliten, men tvert i mot å få flest mulig av leserne til å føle seg behaget av ironiens underholdende kraft, og i tillegg å føle seg som medsammensvorne i kritikken mot urettferdigheten. I denne sammenheng er den retoriske, spesifikke og ikke-elitistiske ironien et godt virkemiddel. Poenget blir å påvirke samtidig som tekstens litterære kvalitet ikke blir forringet. | nor |