Sammendrag
Min oppgave, som er skrevet på fransk, bærer tittelen "Identité, langue et mémoire dans le roman d Assia Djebar L Amour, la fantasia". Djebar er en av Algeries største kvinnelige nålevende forfattere, og hun ble senest i år valgt inn i l Académie française. Hun vokste opp i et kolonisert Algerie der det arabiske i stor grad ble fortrengt til fordel for det franske, både på det språklige og på det kulturelle plan. Dette er viktig å vite for å forstå Djebars forfatterskap, og den tematikken som preger det.
I oppgaven tar jeg for meg forholdet mellom identitet, språk og historie, eller rettere sagt "erindring", og jeg prøver å vise hvordan forfatteren, hvis stemme i stor grad også er fortellerens, går veien via sitt hjemlands historie, sin egen personlige historie og, ikke minst, de algirske kvinnenes hennes "medsøstres" - historier, det hele i et forsøk på forene sine to identiteter ; på den ene siden den arabiske, på den andre siden den franske. Hennes prosjekt kan ses på delvis som en personlig identitetssøken, delvis som et utslag av et intenst behov for å "écrire contre l oubli" skrive mot glemselen. Det er hovedsakelig de algirske kvinnenes skjebner Djebar ønsker å gjøre kjent, kvinner hvis historier i stor grad er blitt fortiet og glemt, til tross for at deres rolle f. eks. under uavhengighetskrigen ikke var ubetydelig, om enn mindre synlig enn mennenes. L Amour, la fantasia er altså en roman hvor makro og mikrohistorie blandes, og hvor det kollektive og det individuelle kontinuerlig flettes inn i hverandre. Som vi får se, ser forfatteren stadig seg selv og sin egen identitet i forhold til de Andre i denne sammenheng de andre kvinnene og bak "jeget" skjuler det seg ofte et "vi".
I en vesentlig del av oppgaven tar jeg også for meg forfatterens komplekse og til dels ambivalente forhold til språket, både det franske og det arabiske. Det franske språket er det tillærte, og betraktes som et "stemorsspråk". Samtidig gir det henne en følelse av frihet det arabiske språket ikke er i stand til. Morsmålet, og da spesielt den muntlige regionale dialekten, er på sin side "kjærlighetens språk". Denne er imidlertid gradvis blitt fortrengt av det franske språket, og forfatteren sitter igjen med en følelse av å ha blitt frarøvet en viktig del av sine forfedres arv, og, ikke minst, det båndet som er med på å knytte henne til de andre kvinnene. Paradokset består imidlertid nettopp i at det kun er gjennom det franske språket Djebar kan videreformidle sitt hjemlands og sine medsøstres historie(r), samtidig som bruken av "fremmedspråket" forsterker følelsen av distanse i forhold til det arabiske og igjen, ikke minst, de andre av slektens kvinner. Den regjerende følelsen er den av å befinne seg i en form for språklig dikotomi.
Det å skrive på "la langue de l Autre" den Andres språk - i denne konteksten den gamle fiendens, oppleves heller ikke som uproblematisk. Hver gang forfatteren benytter seg av det franske skriftspråket strømmer bildene fra en langvarig og blodig krig på, en krig der det algirske folk endte opp som tapere, frarøvet sin identitet, sitt språk og sin kultur. Da en del av romanen er basert på intervjuer med algirske kvinner hvis historier blir fortalt på en muntlig arabisk, melder i tillegg problemet med å oversette disse seg. Faktisk så dreier det seg om et dobbelt oversettelsesprosjekt; fra arabisk til fransk og fra muntlig til skriftlig. Følelsen Djebar sitter igjen med er ofte en følelse av å ha mislyktes. "Le pouvoir de la narration" "fortellingens" muligheter (eller begrensninger) - og muligheten for i det hele tatt å kunne gjengi våre opplevelser gjennom skriftspråket, er også et sentralt tema i romanen
Karakteristisk for L Amour, la fantasia er altså denne konstante ambivalensen som preger boken fra begynnelse til slutt, og i den grad forfatterens identitetssøken resulterer i en form for "frigjøring", bunner denne, etter min oppfatning, først og fremst i en ny og dypere erkjennelse og bevissthet nettopp i forhold til denne todelte identiteten, og ikke minst i forhold til skriftspråkets verdi som "moyen de transmission", til tross for umuligheten av å gjengi virkeligheten fullt ut ved hjelp av det skrevne ord.