Abstract
Frankrike har gjennom 200 år tatt i mot et stort antall innvandrere, og landet har over tid vist seg å ha stor integreringskapasitet. Denne oppgaven forsøker gjennom en flerdisiplinær tilnærming til integrering av innvandrere i Frankrike å gi et bilde på hva som kjennetegner integreringsmodellen som den franske staten har utviklet siden «le Code civil» i 1804, og hvilke hovedutfordringer den republikanske modellen møter i dag.
Oppgaven består av tre deler:
Første del av oppgaven er i hovedsak konsentrert rundt utviklingen av det juridiske apparatet som Frankrike bruker for å inkludere utlendinger i nasjonen, dvs. gi dem fransk statsborgerskap. Analysen av lovutviklingen er ledsaget av de store trekkene i fransk innvandringshistorie. Nasjonalitetslovgivningen settes så inn i en europeisk kontekst før denne delen avsluttes med en analyse av de mest fremtredende kjennetegnene ved den franske lovgivningen i dag.
Andre del av oppgaven er en analyse og problematisering av begrepsparet «nationalité» og «citoyenneté». Analysen av disse begrepene gjøres blant annet ved en sammenligning av integreringsprosesser i Tyskland og Frankrike. Et sentralt spørsmål i denne sammenheng er om en rettslig/politisk integrering (de jure) også medfører en reell integrering (de facto).
Tredje del av oppgaven tar for seg den største utfordringen som den republikanske integreringsmodellen møter i dag: «communautarisme». I denne sammenhengen handler det om innvandringsmiljøer som, basert på etniske og religiøse skillelinjer, gjør krav på en stadig større plass for sine særegenheter innenfor franske institusjoner. Skolen, den viktigste institusjonen i den franske integreringsmodellen, har de siste årene blitt utfordret av krav om muslimske elevers rett til åpenlyst å vise religiøs tilhørighet gjennom å bære skaut. Et sentralt begrep i analysen av denne problemstillingen, kalt «l affaire du foulard», er «la laïcité», et konstitusjonelt nedfelt prinsipp basert på adskillelsen av religiøse og statlige anliggender.