Abstract
I min masteroppgave i latin har jeg undersøkt bruken og utviklingen av konstruksjoner bestående av habere + infinitiv, som det i dag er enighet om at futurum- og kondisjonalisformene i de fleste romanske språkene stammer fra. Jeg har imidlertid ikke tatt for meg bruken og utviklingen av habere + inifnitiv som kondisjonalis.
De tidligste eksemplene på habere + infinitiv har jeg funnet hos Cicero. Her er habere + infinitiv en svært begrenset konstruksjon. Betydningen er dynamisk mulighet, og det er flere begrensninger knyttet til både valg av infinitiv, subjekt og objekt. Hos andre forfattere brukes konstruksjonen friere, men jeg argumenterer for at habere alltid er et leksikalsk verb når habere + inifinitiv uttrykker dynamisk mulighet. Senere finner vi, i tillegg til eksempler hvor habere er et leksikalsk verb og uttrykker dynamisk mulighet, eksempler på habere + infinitiv hvor habere har blitt reanalysert som hjelpeverb. Når habere er et hjelpeverb, har jeg funnet at habere + infinitiv kan uttrykke både deontisk nødvendighet, deontisk mulighet, futurum og epistemisk nødvendighet. Hva angår den syntaktiske strukturen, mener jeg at vi står overfor to ulike konstruksjoner når habere er et hjelpeverb, én kontrollkonstruksjon (i visse typer deontisk mulighet og nødvendighet) og én løftingskonstruksjon (i de øvrige tilfellene av deontisk mulighet og nødvendighet, foruten epistemisk nødvendighet og futurum). Kort oppsummert har jeg altså funnet at habere + infinitiv i latin hadde hele fem ulike betydninger, og at det som ser ut som én og samme konstruksjon hele veien, i virkeligheten er tre forskjellige.
Når det gjelder utviklingen, mener jeg at deontisk nødvendighet og deontisk mulighet har oppstått fra dynamisk mulighet. Videre argumenterer jeg for at futurumbetydningen har oppstått fra deontisk nødvendighet, og for at epistemisk nødvendighet til slutt utviklet seg fra futurum.