dc.description.abstract | De viktigste og mest grunnleggende aspekt ved den menneskelige eksistens kan bli så selvfølgelige for oss, at vi glemmer dem. En slik glemsel kan være at vi blir så fortrolig med hele tiden å møte andre, at vi glemmer å møte den andre slik den andre må møtes. Denne problematikken, hvordan den andre mottas som annen, ble helt sentral i tenkningen på 1900-tallet. Enkelte filosofer gikk så langt som å hevde at de etiske implikasjonene ved dette spørsmålet om den andre, ikke bare burde danne, men om vi vil det eller ei, danner opprinnelsen for all tenkning.
Den fenomenologiske og dialogiske tradisjon kan forstås som å sette rammene for diskusjoner omkring spørsmålet om den andre i denne perioden. Fenomenologiske tenkere, som Edmund Husserl og Martin Heidegger, hevdet gjerne at den andre møtes først og fremst på det visuelle plan. Man oppfattet møtet med den andre som mediert, det vil si at noe gir den andre over til oss. Det sentrale spørsmål for dem, i denne sammenhengen, var hvordan den andre fremtrer for meg. Dialogiske tenkere, som Martin Buber og Gabriel Marcel, argumenterte for at den andre møtes umediert gjennom talen. Jeg fremtrer sekundært eller samtidig med den andre.
Mot midten av århundret utviklet flere tenkere mellomposisjoner i forhold til disse to tradisjonene. Jean-Paul Sartre talte om en konstant konflikt mellom jeget og den andre. I det ene øyeblikket tingliggjør jeg den andre, i neste tingliggjør den andre meg. Den sene Heidegger forsøkte å frigjøre seg fra subjektivismen, det at all tenkning begynner med et jeg. Emmanuel Levinas kan forstås som å plukke opp denne tråden fra Heidegger, samtidig som han radikaliserte tanken om den andre, ved å hevde at den andre er opprinnelsen for hele min verden og for alt hva jeg er.
Jacques Derrida, som noen har kalt kanskje verdens mest omstridte nålevende filosof , inntok en paradoksal stilling i forhold til de andre nevnte filosofene. Mange, både tilhengere og motstandere, har tatt ham som en av de fremste representantene for nyere irrasjonalisme, og som kun å drive gjøn med hele filosofien. Ved ikke å begynne lesningen av ham med de tekstene han skrev fra 1967 og utover, slik de fleste gjør, men heller å gå tilbake til noen av hans første tekster, viser jeg et dypere alvor i hans tenkning. Nettopp i den perioden hans tenkning ligger i støpeskjeen, inntar spørsmålet om den andre en sentral rolle. Det er denne historien til om den andre i forrige århundre jeg skriver i oppgaven. | nor |