| dc.description.abstract | Jeg har i denne oppgaven forsøkt å analysere Johan Lofthus’ intelligensmålinger på bakgrunn av sentrale trekk ved vestlig idéhistorie siden middelalderen og spesielle trekk ved hans samtid og umiddelbare fortid. For å gjøre dette har jeg valgt ut de to samlebegrepene kvantitativ mentalitet og rasehygiene som sentrale perspektiver.
Den kvantitative mentaliteten skal her anses som et tankesystem som både muliggjorde målingenes oppkomst, og som kan forklare deler av mellomkrigstidens målepraksis og teorier rundt intelligensens natur. Den politiske rasehygienen er valgt ut som oppgavens andre perspektiv for å vise hvordan målingene helt fra begynnelsen av med Francis Galton var del av en rasehygienisk kontekst, som i stor grad fortsatt var til stede ved Lofthus’ målepraksis i norsk mellomkrigstid.
Den kvantitative mentaliteten er imidlertid som tankesystem også avhengig av at det er kvaliteter som måles. I denne oppgaven har intelligensen representert en slik kvalitet, mens rasehygienen har representert en politisk ideologi med fokus på biologisk befolkningsforbedring av kvaliteten intelligens. IQ-testene ender dermed opp som en kvantitativ metode for kvalitativ befolkningspolitikk.
Jeg har på bakgrunn av Alfred Crosbys The Measure of Reality forsøkt å vise hvordan en slik kvantitativ mentalitet utvikler seg fra 1200-tallet og frem til 1900-tallets IQ-tester. Man kan her betrakte IQ-testene som en kvantitativ milepæl, i den forstand at målingene nå også omfattet menneskets essens. Videre kan man hevde at løsrivelsen og tingliggjøringen av selvet, som innledes med René Descartes på 1600-tallet, representerer en forutsetning for at menneskets indre mentale kapasiteter også kunne bli oppfattet som målbare. Den relasjonsløse intelligensen står da åpen for å bli målt når Francis Galton innleder intelligenstestene på 1880-tallet.
I tråd med Crosby representerer den kvantitative mentaliteten både en metode og en ontologi. Metoden vil her være de rene kvantitative praksisene, som jeg i oppgavens del 1 forsøker å vise hvordan utvikler seg fra 1200-tallet og frem til 1600–1800-tallet, da de også omfatter måling av menneskelige kvaliteter. Den kvantitative ontologien vil på sin side representere forestillinger om at selve tenkningen også skal anses som noe materialistisk og kvantitativt – at intelligensen er en selvstendig entitet med en indre målbar verdi.
Charles Spearmans intelligensmålinger på begynnelsen av 1900-tallet representerer således både historien om hvordan den kvantitative praksis måler intelligensen ved hjelp av faktoranalyse og hvordan den kvantitative og materialistiske ontologien innplasserer intelligensen som en selvstendig, samlet og lokaliserbar gjenstand med iboende verdier.
Med Galtons grunnlegging av både intelligenstestene og eugenikk-bevegelsen, blir testene koblet til politiske oppfatninger som jeg i denne oppgaven har valgt å samle under betegnelsen rasehygiene. Imidlertid, med Binet–Simon, som grunnla de moderne prinsippene for hvordan intelligensen skulle måles, frigjøres testene i forholdsvis stor grad både fra kvantitativ ontologi og rasehygieniske konsekvenser. Etter Binets død ble rasehygienen igjen aktualisert, og det var fra nå av i stor grad rasehygieniske psykiatere som ble ansett som ledende IQ-testere. Som vist er dette også tilfelle i Norge med Johan Lofthus.
Jeg har i oppgavens del 2 forsøkt å plassere Lofthus’ IQ-tester innenfor den norske rasehygienebevegelsen, samt vise testenes uttrykksformer, både innenfor Lofthus’ målepraksis, norsk steriliseringspolitikk og profesjonskamp mellom medisinere og pedagoger. Her kommer også den kvantitative praksisen til uttrykk på befolkningsnivå i form av Lofthus’ ønske om utstrakt differensiering, særlig innenfor skole- og åndssvakevesenet. Generelt kan også denne politiske bevegelsen tilknyttes oppbyggingen av den norske velferdsstaten. Et sentralt spørsmål har i denne forbindelse vært hva som kan anses å være hovedgrunnlaget for Lofthus’ tester. Hans kvantitative praksis er slik det har fremgått overveldende, men på den annen side står han ikke i like stor grad inne for en naiv og dogmatisk ontologi. Som vist betraktet han ikke nødvendigvis intelligensen som en fullstendig samlet fysisk entitet; ei heller oppfattet han den som noen eksakt kvantitativ gjengivelse av en indre kvalitet; han oppfattet heller ikke målesituasjonene som fullstendig nøytrale og uavhengig av ytre forhold; han vedgikk testenes kulturavhengighet; og han betraktet etter hvert ikke intelligensens arvelighetsgrad som totalt kausal.
Det er således et poeng at Lofthus’ hovedagenda kan synes å være av kvalitativ karakter, i form av en rasehygienisk sosialpolitikk med mål om å heve den biologiske befolkningskvaliteten. På denne bakgrunn er det min oppfatning at Lofthus i større grad står for en vilje til operasjonalisering, befolkningsmessig differensiering og ikke minst rasehygienisk legitimering fremfor ontologisk overbevisning.
Man kan hevde at dette kommer tydelig frem i Lofthus’ teorier rundt normalkurven, som synes å utgjøre området der den kvantitative mentaliteten og den politiske rasehygienen blir forsøkt forent. Jeg har her gjort rede for hvordan dette forsøket mer eller mindre mislykkes i forhold til teoretisk konsistens. På denne bakgrunn hevder jeg at de innbyrdes uforenelige aspekter mellom kvantitativ metodikk og kvalitativ befolkningsforbedring sannsynliggjør at rasehygienen står som et overordnet motiv for Lofthus. Den kvantitative metodikken blir dermed kun et middel, og teoriene rundt intelligensens natur mer retorikk og argumentasjon enn ontologisk overbevisning.
Etter min oppfatning er det derfor et poeng at positivismekritiske tolkninger av mellomkrigstidens IQ-tester lett kan bli ufullstendige hvis man ikke tar høyde for tidens politiske kontekst. For Lofthus var nemlig målingene ikke målet, men middelet. | nor |