Abstract
I oppgaven undersøker jeg hvordan fotografi ble omtalt etter offentliggjøringen av oppfinnelsen i 1839 og frem til 1842 i fire norske publikasjoner, avisen Den Constitutionelle og de tre tidsskriftene Intelligentsblad for Litteratur, Kunst, Musik og Moder, Norsk Penning-Magazin og Ny Hermoder.
En dynamikk skiller seg ut, der fotografiresepsjonen kan beskrives som en introduksjon, intervensjon og integrasjon i én etablert medieteknologi, skrift, og to kunnskapssystemer, naturvitenskap og kunst. Gjennom de rammer publikasjonene, kunnskapssystemene og skriften legger, fremkommer en forståelse av fotografi som en radikalt ny nedtegnelsesteknologi, der hånden antas å være fraværende. Det gir grunnlag for å beskrive resepsjonen som en vedvarende og tvetydig søken etter hva håndens fravær kunne medføre og hva den håndløse nedtegnelsesteknologien kunne betegnes som. To ulike forståelser av fotografi kan identifiseres, slik at fotografien på en og samme gang kan beskrives som lysskrift og som synsprotese.
Metodisk og teoretisk løfter oppgaven teknologihistorien inn i idéhistorien. Ved å undersøke hvordan fotografi som idé, nedtegnelsesteknologi og sosial praksis etableres diskursivt i et samspill med forståelser av kunnskap og annen teknologi, skisserer oppgaven et rammeverk for idéhistoriske analyser av skriftlige, intellektuelle mottakelser av ny teknologi.