Abstract
Både Alfords og Millers teorier viser oss at menneskelig destruktivitet er noe som angår oss alle. Trangen til av og til å volde andre mennesker skade er ikke noe som bare gjelder ”de andre”. Alle kan innimellom oppleve destruktive impulser. Disse impulsene er ofte ubevisste eller har ubevisste motiver til grunn. Først når man kjenner disse motivene og mekanismene som fremkaller dem, kan man virkelig gjøre noe for å motvirke destruktivitet, først og fremst hos seg selv, men også i samfunnet. Alford viser hvordan vold er en reaksjon på gru og hvordan et menneske kan føle at det slipper unna sin egen gru ved å forsøke å overføre den på en annen. Han viser hvordan dette gir en kortvarig følelsesmessig utbytte, men at prisen på sikt er høy, ikke bare for offeret, men også (sekundært)for overgriperen. Miller har viet store deler av sin forskning og sitt forfatterskap på å avdekke ”hatets røtter”. Hennes prosjekt har vært å forsøke å finne svar på hva det er som gjør at mennesker har begått og stadig begår fryktelige handlinger mot hverandre. Hun mener at et hvert menneskes handlinger har sine årsaker og kan forstå i lys av dette menneskes bakgrunn, hvor ulogiske og meningsløse disse handlingene kan virke ved første øyekast. Dette synspunktet bygger hun først og fremst på sin lange erfaring som psykolog. Bakgrunnen for destruktive handlinger og mønstre finner hun først og fremst i den forfølgelse og undertrykkelse som mange mennesker er blitt utsatt for som forsvarsløse barn, på den tiden da personligheten fremdeles ikke var dannet. Det fatale ligger ikke så mye i selve traumene et barn har opplevd, men i det faktum at mange barn nektes å reagere på det de opplever, fordi deres sinne eller fortvilelse ikke blir godtatt, men ofte i stedet blir hardt sanksjonert av deres omgivelser. Når et barn slik blir hindret i en naturlig følelsesmessig reaksjon, blir følelsene fortrengt istedenfor å bli integrert i barnets selv. At følelsene blir fortrengt, betyr imidlertid ikke at de forsvinner. Tvert i mot vil behovet for å få utløp for dem fortsette å være til stede også i voksen alder, og om det oppdemmede raseriet er tilstrekkelig stort, vil det kunne få alvorlige konsekvenser for uskyldige mennesker. Både Miller og Alford ser at undertrykt angst kan gjøre et menneske paranoid og få det til å forsvare seg mot innbilte fiender. Når et menneske så projiserer disse følelsene over på et annet menneske eller en gruppe mennesker, vil det øyeblikk føle lettelse fra disse følelsene som ligger i det underbevisste og plager vedkommende. Dette varer imidlertid ikke lenge, fordi det opprinnelige traumet, eller i alle fall opplevelsen av det, fremdeles er fortrengt. Derfor vil behovet for å få utløp for reaksjonen på det som en gang hendt fremdeles være der. For Miller er det, i motsetning til for Alford, ikke først og fremst eksistensiell gru som skaper destruktive impulser, men fortrengt gru som har oppstått i helt konkrete situasjoner. Når man forstår disse mekanismene mener hun at det er mulig å bli klar over og bearbeide, akseptere og integrere de fortrengte følelsene slik at man ikke lenger projiserer dem over på andre. Det viktigste for Miller er likevel å hindre at slike mekanismer oppstår hos barna i samfunnet vårt. Derfor kjemper hun for lover som skal beskytte barn mot overgrep men også for å spre informasjon som kan oppmuntre til den selvinnsikt som er helt nødvendig for at et menneske skal unngå å overføre sine egne traumer på sine barn. For Alford er det vesentlig at samfunnet endrer syn på det å være offer, slik at folk ikke velger å bli overgriper selv, i redsel for å ende som offer. Han mener også at samfunnet bør utvikle en felles mytologi som gir medlemmene av samfunnet en mulighet til å takle og avreagere sin gru gjennom bruk av symboler, istedenfor gjennom vold.
Som jeg har vært inne på i oppgaven min, finnes det både styrker og svakheter ved både Alfords og Millers teorier. Imidlertid mener jeg, som jeg har forsøkt å begrunne, at Miller er den som går mest i dybden når hun leter etter bakgrunnen for de menneskelige motiver og følelser som fører til destruktive handlinger. Derfor synes jeg også at hennes forslag til løsninger virker mest effektive, selv om de kan være vanskelige å gjennomføre i praksis.
På slutten av oppgaven har jeg forsøkt å oppsummere hva de beskrevne teoriene forteller om betingelser for konstruktivitet. Som nevnt, legger jeg her særlig vekt på empatiens betydning, og støtter meg til Millers teorier om hvordan empatien hos enkeltindividene i et samfunn kan styrkes og utvikles.
Slik jeg ser det (og som det utrykkes i det lille sitatet helt i begynnelsen av oppgaven) er hovedpoenget med å forstå destruktivitet, å gjøre det mulig å forstå hvordan vi kan fremme konstruktivitet. Å skape et mest mulig konstruktivt samfunn er i vår alles interesse. Det motsatte kan skape fatale konsekvenser – vi trenger bare å se oss omkring i verden for å få øye på dem.