Kroppslig kontroll : en analyse av regler som grep i Vanessa Beecrofts performanceproduksjon

Abstract

Oppgaven presenterer en tolkning av den italienskamerikanske kunstneren Vanessa Beecroft (1969) sin performanceproduksjon. Et sentralt spørsmål er hvorvidt Beecroft i sine performancer kan antyde hva det innebærer for individet, og spesielt for kroppen til individet å leve i en tiltagende grenseløs tilværelse preget av endeløs valgfrihet, slik at den naturlige reaksjonen blir å pålegge seg selv ulike restriksjoner. Dette spørsmålet anvendes som utgangspunkt for en undersøkelse av Beecrofts bruk av regler. Et viktig moment er hvordan den regelstyrte, repetitive perfeksjonismen som preger produksjonen kan ses opp mot tidligere kunstuttrykk som har benyttet repetisjon som grep. Samtidig er reglene viktig som utgangspunktet for den del av min tolkning av Beecrofts arbeider som knytter dem opp mot den moderne diskursen om spiseforstyrrelser som et eksempel på individets jakt etter grenser. Performancene blir sett i sammenheng med minimalistisk kunst ettersom dette utgjør en sentral referanse både visuelt og tematisk. Jeg mener Beecrofts stille, statiske konstruksjoner kan forstås som det Michael Fried kalte ”den stille tilstedeværelsen av en annen person.” Gjennom slike referanser bryter Beecroft både formalt og tematisk med mye av den feministiske kunsttradisjonen hun vanligvis kobles til. I kapittel 1 introduseres Beecrofts kunstnerskap og oppgavens problemstilling ved å presentere de regler som går igjen i hele hennes performanceproduksjon. I kapittel 2 benyttes Craig Owens allegoribegrep til å se Beecrofts arbeid som en utvidet meningsvev der kunstnerens research, selve performancen og dokumentasjonen til sammen utgjør det tilgjengelige materialet som kunsthistorikeren har til rådighet for sitt tolkningsarbeid. Dette er metodemessig et forsøk på en ny type behandling av performancekunst. I kapittel 3 gjør jeg rede for hvordan feministiske tolkninger av Beecrofts performanceproduksjonen har hatt et for begrenset fokus på enkelte deler av performancene og at dette har vært med på å skape en ensidig forskningsdiskurs rundt arbeidene hennes. I Kapittel 4 diskuteres oppgavens problemstilling opp mot kunsthistoriske referanser som har forholdt seg til kroppen, grenser, regler, systemer og kontroll. Det argumenteres for at det er en sammenheng mellom disse referansene, det formale uttrykket og Beecrofts tematiske behandling av spiseforstyrrelsen som regelstyrt kroppskontroll. I Kapittel 5 oppsummeres de ulike delene av analysen og tolkningen med utgangspunkt i hvordan Beecroft har beskrevet kollapsen i performancene som en overgang fra Judd til Pollock.