Abstract
Formålet med denne masteroppgaven har vært å undersøke det nonfigurative maleriet, tolket som en overgang fra fokuset på kunstverket som objekt til fokuset på kunstverket som handling. Metoden jeg har benyttet i har vært å behandle det nonfigurative maleriet, ikke i kraft av dets materielle virkelighet som verk, men heller som et meningsbærende fenomen og innehaver av en spesifikk form for kunnskap. Hva denne kunnskapen innebar har jeg forsøkt å finne ut av ved å la den møte andre former for kunnskap, ikke nødvendigvis basert på en idé om brudd, men heller basert på en idé om utvikling av allerede eksisterende forestillinger. Denne oppgavens analyseobjekt har vært et utvalg kanoniserte tekster knyttet til to generasjoner i den norske etterkrigstiden, tolket på bakgrunn av tesen at det som preget kunstdebatten i Norge i perioden var hvorvidt et gitt kunstnerisk uttrykk eksisterte som en visuell løsningsmodell for den moderne tid. To aktører fra perioden og en teori har vært sentrale for oppgaven. Kunstner og kritiker Johan Fredrik Michelet blir benyttet som en representant for et kunstsyn hvor maleriet inntok en rolle som et stabiliserende punkt i møte med den ytre virkeligheten, knyttet til forestillingen om det billedlige rom som garantist for sammenhengen mellom maleriet, den menneskelige biologi og oversanselige ideer. Gunnar S. Gundersen benyttes som representant for en ny holdning til kunsten, hvor erkjennelsen av virkeligheten som temporal og synet på tilværelsen som et resultat av en aktiv skapelsesakt, i siste instans overførte råderetten over kunstverkets effekt, fra kunstneren og kunstverket, til betrakteren selv. Det nonfigurative maleriets rolle i denne konstellasjonen var å innta en rolle som generator for handling, ikke som en utside til virkeligheten, men heller som deltager i produksjonen av virkelighet. For å belegge denne utviklingen har jeg tatt utgangspunkt i den gestaltteoretiske persepsjonspsykologiens læresetninger, hvor fokuset på persepsjonen ikke bare markerer forskjellen mellom de to aktørene, men også deres felleskap.