| dc.description.abstract | Thomas Hirschhorns kunst kan sies å bevege seg på grensen mellom kunst og ikke-kunst, innside og utside, og normalitet og galskap. Hirschhorns praksis anerkjenner at informasjon er den viktigste, men samtidig mest devaluerte vare i vår gjennomfortettede globale mediekultur. Innenfor hans overveldende tettpakkede miljøer sprer fakta og figurer, navn og ansikter seg helt ut av kontroll. Hans displays fremsetter umiddelbart løfter om kommunikasjon, løfter som deretter blir brutt. Hirschhorn stiller slik spørsmål ved om kommunikasjon, også visuell, i det hele tatt er mulig. Han følger en strategi med sine displays hvor, som han selv sier det, ønsker å ”superinform and superdetail, in order not to inform or detail. I do not want to communicate”. I lys av en slik idé om ikke-kommunikasjon, finner mange kunstkritikere verkene til Hirschhorn som vanskelig å forstå og tolke.
Fremtidsrettet kunstteori og kunsthistorie har de siste tiårene vært dominert av psykoanalytiske og poststrukturalistiske tilnærminger med utgangspunkt i allegori og tekstualitet, representert ved for eksempel Jaques Lacan og Jaques Derrida. Denne lingvistiske vendingen med utgangspunkt i litteraturteori, har radikalt redefinert vårt syn på kunsthistoriens objekter og praksis. Det kan imidlertid innvendes at det som i utgangspunktet var et radikal grep også har medført ny type ortodoksitet, hvor all kunst står i fare for å bli redusert til tekst. All kunsthistorie har operert innenfor representasjon gjennom dens ”lesing” av objekter. Dette gjelder også dekonstruktive tilnærminger, hvor kunsten alltid er forutbestemt gjennom den diskursen som omgir den, og dermed også blir fanget innenfor representasjon. Imidlertid finnes det kunstpraksiser hvor en tilnærming basert på et slikt tekstuelt paradigme kan synes mindre relevant. Deleuze og Guattari representerer et interessant alternativt til sosialhistoriske, psykoanalytiske og dekonstruktive tilnærminger gjennom deres syn på mulighetene for kunst og tenkning bortenfor representasjon, og samtidig bortenfor dennes kritikk og krise. Deleuze og Guattari avviser enhver metode, tolkning, representasjon eller søken etter sannhet og identitet. De avviser også en Hegeliansk dialektikk, og søker i stedet en kontinuerlig utvikling av nye begreper og en ”superior dialectic”, hvis formål ikke er å finne noen endelig sannhet eller løsning, men stadig reise nye spørsmål og problemstillinger på en bekreftende og eksperimentell måte.
Oppgavens hypotese er at Gilles Deleuze og Felix Guattaris filosofi, og spesielt deres beskrivelse av en rhizomatisk kunstpraksis, kan gi en ny dimensjon til forståelsen av Hirschhorns kunst, sett i lys av dens ikke-kommunikasjon og performative aspekt – kunst som en ”encounter” eller ”event” som ikke er meningsbærende i noen tradisjonell forstand. | nor |