Abstract
Avhandlingen drøfter forholdet mellom sted og identitet i et utvalg filmbaserte videoinstallasjoner av kunstneren Isaac Julien (f. 1960). Juliens kunstnerskap befinner seg i krysningspunktet mellom dokumentarfilm og et tredimensjonalt kunstuttrykk som inkluderer performance, arkitektur og dans. Arbeidene preges av en teknisk sikkerhet og bruk av avansert montasje, men også av vakre og poetiske bildesekvenser. Identitetsrelaterte temaer som rase, maskulinitet og seksuell legning er fellestrekk ved Juliens produksjoner. En av de uttalte ambisjonene til kunstneren er å utvide det visuelle representasjonsrommet for svarte homofile menn.
Fire arbeider fra årene 1999 til 2005 studeres. Kortere analyser av steder i Paradise Omeros (2002), Fantôme Créole (2005) og True North (2005) danner grunnlaget for en mer omfattende analyse av hovedeksemplet The Long Road to Mazatlán (1999). Verket tar for seg mytene rundt den amerikanske Vesten, det ikoniske heltebildet av cowboyen, og dets appell i den homofile kulturen.
I analysen identifiseres, beskrives og diskuteres stedsbegrepet fra flere sider: stedet som en faktisk konkret gjenstand og som en konstruksjon, stedet som en historisk ramme hvor hendelser har foregått, og betydningen av stedenes omfang og relasjoner for verkenes produksjon, presentasjon og resepsjon. Stedene identifiseres som ”det eksotiske paradiset”, ”det kalde nord”, ”det mørke kontinentet”, og ”det ville Vesten”. Alle kan sies å ha en mytisk karakter som trekker veksler på en felles vestlig kulturell forståelsesramme, bestående av alt fra et populærkulturelt til et bibelsk begrepsinnhold. Isaac Julien utfører en form for sporsikring når han går tilbake i kunsthistoriske og andre arkiver, og reaktiverer og utvider mytens innhold med glemte handlinger og skjulte personer. Han skaffer opplysninger om avtrykk og merker som er satt, og lader mytene på nytt.
Et perspektiv som utdypes i forhold til de utvalgte verkene og kunstnerskapet som helhet, er å se stedene i lys av den franske idéhistorikeren Michel Foucaults begrep om heterotopia som et sted av annerledeshet eller forskjellighet, særlig slik han framlegger det i teksten ”Des Espaces Autres” fra 1967. Heterotopiabegrepet kan være nyttig for å forstå hvordan rom og steder formuleres i Juliens arbeider, og hvordan de er gjenstand for stadige endringer og utvidelser. I avhandlingen åpner begrepet opp for en aktiv og mangetydig stedsforståelse.