Sammendrag
Landskapsparken på embetsmannsgården Stenberg hadde sin storhetstid fra ca. 1750 til ca. 1850. Oppgaven tar sikte på å finne ut hvordan den kan ha sett ut i de ulike epoker i løpet av den aktuelle hundreårs- perioden, og hvilke estetiske idealer som formet den. Gården ligger på vestsiden av Mjøsa, i Vestre Toten kommune, og eies i dag av Mjøsmuseet.
Forutsetningene for Stenbergparken legges i siste halvdel av 1700-tallet, da det enkle sæteranlegget utvikles til et utfluktssted for den høyt kultiverte Sommerfeltfamilien; et fra far til sønn sorenskriver-kanselliråd-amtmannnsdynasti, med tilhold på gården Sukkestad på Toten. De former sitt Stenberg innenfor en pittoresk estetikk, med klassiske hageelementer i en preagrar idyll, som sitt tapte Arkadia. Det enkle, norske landsens liv med bønder, husdyr og maleriske stuer er kulisser for den kondisjonerte klasses bekymringsløse lek og elegante konversasjon. Sommerfeltene setter sitt stempel på dette landskapet gjennom de formale hageelementene, som er tatt ut av barokkens aksefasthet og satt inn i en ny type landskapsforståelse; et landskap som benyttes estetisk, som et pittoresk-stykke.
Anleggets åpenbare sublime kvaliteter; det storslagne landskapet, fugleperspektivet over familiens velskjøttede Sukkestadgods, kontrasten mellom en forfinet kultur og den barske natur, blir avgjørende for sorenskriver Friedrich Sommerfelts valg av embetsmannsgård i 1792. Han bygger opp gården Stenberg som et opplysningens tempel i den ville norske natur og kultur. Gjennom arkitekturen betoner Friedrich den klassiske arven ytterligere, og gir den en usedvanlig tilbakeholden form. Han understreker det sublime og unngår det gotiske. Friedrichs hage viser en ny type estetikk, en naturlighet som har gjort seg helt uavhengig av geometri og akser; en Rousseau-inspirert hage.
Lauritz Weidemann er Friedrich Sommerfeldt nevø, og overtar både gården og embetet i 1802. Hans familie får et langt liv på Stenberg, og det er i hovedsak deres hageanlegg vi ser restene av i dag. De slutter seg til den sterke familietradisjonen med opplysningsarbeid og måteholdenhet innenfor en klassisistisk estetikk, og bearbeider det ytterligere i sitt ferme ornèe-inspirerte anlegg. Hagen får nå et visst imperialt preg, med mange, lange, snorrette og kraftige linjer; murer, hekker og tårnlignende paviljonger. Det romantisk stemningsmettede blir nokså insisterende, men det hele mykes opp ved de integrerte, praktiske og dekorative gårdsfunksjonene, den panteistiske holdningen og det sympatiske, dualistiske synet på tilværelsen. Ekteparet Weidemanns anlegg speiler deres innstilling til hverandre, til liv og arbeid, til det timelige og det åndelige.