Kirkeutsmykning/interiør i St. Olav katolske domkirke : endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg ombyggingen i St. Olav katolske domkirke i Oslo i 1975-76. Arkitekt for ombyggingen var Thomas Thiis-Evensen. Kirken er en nygotisk kirke fra 1856.

Det annet Vatikankonsil (1962-65) var blant annet viet en reform av liturgien. Retningslinjer for reformen ble nedfelt i konsildekretet Sacrosanctum Concilium (1963). Etter hvert ble alle katolske kirker bygd om for at de skulle samsvare med liturgireformen.

Men ble Kirkens retningslinjer tatt hensyn til i hele sin fylde ved disse ombyggingene: Ofte ble alteret flyttet fra apsis til midt i koret eller helt ut i skipet. Kommunionsbenkene og sidealtrene ble fjernet. Mange steder ble benkeradene byttet ut med løse stoler. Tabernaklet ble satt i et sidekapell, og celebrantens stol satt i apsis. Helgenstatuer ble også fjernet. Oppgavens problemstilling er om endringene i St. Olav katolske domkirke var i samsvar med Kirkens retningslinjer eller om de også var inspirert fra andre kilder.

Først gis en kort gjennomgang av utviklingen av kirkeutsmykningen i St. Olav domkirke. Deretter gjennomgås relevante kirkelige dokumenter angående kirkeutsmykning og interiør. Sentrale begreper spesielt i Sacrosanctum Concilium blir belyst. Siden gjennomgås instruksjoner om hvordan Sacrosanctum Concilium skulle implementeres.

Så gjennomgås norske katolske tidsskrifter (St. Olav tidsskrift og Broen) fra det aktuelle tidsrommet, for å finne materiale som kan belyse problemstillingen. Deretter behandles relevant arkivmateriale fra bispedømmets arkiv som også kan kaste lys over den.

Siden blir de enkelte deler av kirkeutsmykning/interiør som gjennomgikk forandring i 1975-76 belyst: 1) Alteret, 2) Tabernaklet, 3) Lesepulten, 4) Biskopens stol (cathedra), 5) Krusifikset, 6) Døpefonten (dåpskapellet), 7) Kommunionsbenken, sidealtre og annet som ble fjernet.

Til slutt gjennomgås kort forandringene som har blitt gjort etter 1975-76, som blant annet viser reaksjonene på ombyggingen.

Oppgaven konkluderer med at ombyggingen ikke direkte kan spores tilbake til konsilvedtaket nedfelt i Sacrosanctum Concilium, men at den har en viss sammenheng med implementeringen av konsilvedtaket. Resten er inspirert fra andre kilder.