Foreningen Norske Grafikeres formidlingsarbeid : en studie av et kuntnerdrevet formidlingsarbeid

Abstract

Foreningen Norske Grafikere ble stiftet i 1919. Det var først og fremst grafikernes vanskelige trykkeforhold, dårlige utstillingslokaler, liten representasjon i Bildende Kunstneres Styre og behovet for en egen jury for Høstutstillingen som dannet grunnlaget for opprettelsen av foreningen.

Gjennom tidene har foreningen opplevd store svingninger i grafikkens popularitet. Etter en meget trang og vanskelig oppstart kom det etter hvert oppgangstider for grafikken. I etterkrigstiden begynte interessen for grafikk å vokse, og utover på 1960- tallet nærmest eksploderte denne interessen. Grafikk ble aktivt brukt av Staten for å fremme norsk kunst både i innland og utland, og en rekke spennende prosjekter ble igangsatt. Arbeiderpartiets ønske om å oppdra befolkningen i landet gjennom kunst og kultur, har hatt mye å si for den oppsvingen grafikken opplevde i 1960- og 70 årene. Flere foreninger valgte grafikk for å spre kunst til flere lag av befolkningen, og de fikk også gaver og økonomisk støtte fra staten til å tillegne seg grafiske verk.

Et interessant aspekt med Norske Grafikeres formidlingsarbeidet er at grafikken gjennom tidene har slitt med lav status som kunstform, og ikke blitt verdsatt på lik linje med annen billedkunst verken av kunstnere eller publikum. Dette gjør formidlingen spesielt viktig. Også kompleksiteten i den kunstneriske teknikken gjør dette arbeidet spesielt. Gjennom oppgaven ønsker jeg å se hvordan foreningen løser denne utfordringen. Norske Grafikere er en fagorganisasjon for grafikere i Norge og styres derfor også av grafikere. Følgelig blir også formidlingsarbeidet påvirket av dette utgangspunktet.

Begrepet kunstformidling har mange forskjellige defineringer i kunsthistorisk teori. I oppgaven forholder jeg meg til Dag Solhjells teorier, og begrenser begrepet til to av Solhjells defineringer: 1.Kunstformidling betegner alt det som gjøres med et kunstverk etter at det er skapt, frem til de henger på veggene i et hjem eller på andre måter forsvinner ut av kunstsektoren. 2.Kunstformidling består i det kritiske og pedagogiske arbeidet som utføres for å bringe kunstverk i kontakt med publikum.

Solhjell tar utgangspunkt i Pierre Bourdieus teorier om kulturelle felt fra boken ”The Field of Cultural Production” for sin forståelse av den norske kunstformidlingen1. Bourdieu deler inn den franske kunstinstitusjonen i to motsatte delfelt; det autonome og det heteronome. Solhjell overfører dette systemet på den norske kunstinstitusjonen. Han kaller feltene for kretsløp og gir dem navnene det eksklusive kretsløp og det kommersielle kretsløp. Solhjell legger videre til det inklusive kretsløpet som er spesielt for den norske kunstformidlingen.