Abstract
En Hevnens Dialog. Mottagelsen av R.B. Kitaj: A Retrospective i Tate Gallery, 1994
Anne Vira Figenschou, Våren 2002
I 1994 fikk R.B. Kitaj den store ære å ha en retrospektiv utstilling i Tate Gallery, London, kalt R.B. Kitaj: A Retrospective. Kritikkene som kom i engelske aviser etter utstillingsåpningen ble et stort sjokk både for publikum og for Kitaj. Kitaj ble nærmest fratatt all ære som en viktig figurativ kunstner. Kritikkene gikk særlig hardt inn på Kitajs kone, Sandra Fisher, som like etter utstillingen døde av hjerneblødning. Kitaj hevdet at kritikerne hadde tatt livet av henne med de personlige kritikkene, som han mente skyldtes anti-semittiske, anti-amerikanske og anti-litterære tendenser i engelsk kulturliv.
Kitajs fortvilelse og raseri ble uttrykt i verket, The Critic Kills, senere kalt Sandra One, som ble utstilt på Royal Academys sommerutstilling i 1996. Det ble det første i en rekke av det Kitaj kalte et avant-garde tidsskrift, som skulle komme ut med ujevne mellomrom de neste årene og ble kalt Sandra. Det var laget til hennes minne, og har kommet ut i form av malerier, av midlertidige installasjoner og av skriftlig materiale, samt en blanding av disse uttrykksformene.
Oppgaven omhandler perioden fra Tate-utstillingen i 1994 til sommerutstillingen på Royal Academy i 1997, hvor Sandra Three ble utstilt. Da ble Kitaj hedret med et helt rom som han skulle kuratere i anledning av at han hadde bestemt seg for å flytte til Amerika med sin sønn Max etter all fiendtligheten han følte han ble møtt med i England. Denne anledningen benyttet han til å slå tilbake mot kritikerne. I Sandra Three er det han som skyter løs på et kritikermonster og får hevn etter Sandras død.
Min oppgave har to hovedformål: Det ene er å analysere og diskutere kritikkene etter Tate-utstillingen, fremstille den polemiske dialogen kritikkene førte til mellom kritikerne og kunstneren, samt sette dette inn i en kunstpolitisk sammenheng og i Kitajs personlige historie med kritikerne. Det andre formålet er å se hvordan Kitaj brukte Sandra-serien som et kunstnerisk virkemiddel til å trenge dypere inn i temaer han allerede hadde arbeidet med i sin kunst, nemlig diasporaen og det jødiske, det litterære og modernismen. Jeg vil også belyse hvordan han søker å uttrykke hevnen i et billedspråk.
Kitaj bruker i Sandra-serien - som i tidligere arbeider - ulike metoder og stiluttrykk.0 Han blander figurative og nonfigurative uttrykk, benytter collage og litterære henvisninger, og anvender fritt kunstneriske og litterære stilretninger, samt skriftlige og billedlige uttrykksformer. Han innsetter virkelige personer i en ny tid og en ny kontekst og lager rollefigurer. Han innskriver dem i sin egen historie eller seg selv i deres. For Kitaj er det et kunstnerisk prosjekt at kunsten skal knyttes til hans liv, men jeg tror han hele tiden redefinerer hvem han selv er. Han siler sitt eget liv og sin egen kunst gjennom annen kunst og litterære allusjoner, og får en avstand til seg selv - og vi til ham. Det gjør at Sandra-serien - som hans arbeider forøvrig - til tross for at den ønskes å fremstå som en personlig kunst, i stedet lett fremstår som akademisk. Slik fremstår Sandra-serien som et eksempel på Kitajs kunstneriske virke hvor han har slettet grensene mellom det personlige og det allmenne, erindringen og historien, symbolene og allegoriene, fiksjonen og det virkelige, det billedlige og det litterære. Idéene manipuleres av Kitajs mange meningsytringer og tolkninger innen verket, slik han gjør i andre verk gjennom forord og titler.
Oppgaven har to hoveddeler, som jeg kaller "Pressens stemme" og "Kitajs stemme: Sandra-serien". Den første delen, "Pressens stemme", innbefatter både aviskritikkene og kritikkene i kunsttidsskriftene. Jeg har lagt stor vekt på å presentere artiklene i kunsttidsskriftene, da de både ut fra omfang og på grunn av mediet de blir presentert i, gir et mer nyansert bilde av kunstneren og er mindre kunstpolitisk farget enn kritikkene i avisene. Jeg vil også vise at aviskritikkene i 1994 har en forbindelse som går tilbake til 1970-årene, da Kitaj begynte å gjøre seg gjeldende som figurativ kunstner og som kunstpolitisk talsmann for det figurative, blant annet med lanseringen av "School of London".