| dc.description.abstract | Sammendrag
Denne masteroppgaven har som mål å se på likheter og forskjeller mellom Robert Smithson (1938-73) og Matthew Barney (1967-) i relasjon til allegoribegrepet. På den ene siden står Smithsons minimalistiske skulpturer, konseptuelle tekster og monumentale jordkunst, særlig Spiral Jetty (1970). På den andre siden har en Barneys perverse performance og visuelle overflødighetshorn av film og skulptur med en nesten barokk estetikk i Cremastersyklusen. Cremaster er den latinske betegnelsen for den muskelen som løfter eller senker testiklene i respons til temperaturforskjeller, og verket består av fem filmer produsert i perioden 1994-2002 (Cremaster 1-5), samt en rekke skulpturer, fotografier, musikk, tegninger og en tykk katalog. Sentralt er spørsmålet om hva det er med Barneys Cremastersyklus som inviterer til en bruk av allegoribegrepet. Hovedtyngden i oppgaven er dermed sentrert rundt Barney, med Smithson som en problematiserende nøkkel . Oppgaven er mer fundert på drøfting av teoretisk materiale enn basert på omfattende verksanalyser.
Allegori (av gr. állos, annen og agoreúein, tale , eg. det å si noe gjennom noe annet ) har vært både en retorisk figur, en dramatisk form eller sjanger, og et tolkningsredskap. Allegoribegrepet har altså gjennomgått en rekke endringer, det er både et sammensatt og kontekstavhengig begrep. I kapittel 1 presenterer jeg derfor en oversikt over allegoribegrepets historiske transformasjoner fra antikkens fabulisme til 1970-tallets poststrukturalistiske versjon. Sentrale øyeblikk er romantikkens oppvurdering av symbolet på bekostning av allegorien, og restitusjonen av allegoribegrepet initiert av Walter Benjamin og videreutviklet av blant annet Hans-Georg Gadamer og Paul de Man. Spørsmålet om fortolkning presenteres som subjektet i allegoriske narrativer og er samtidig funksjonen til den allegoriske modusen.
En kan trekke et overordnet skille mellom allegori som en form for interpretasjon, holdning eller persepsjon og allegori som en narrativ sjanger, som teknikk og prosedyre. Kapittel 2 tar for seg allegori som sjanger, som en teknikk og prosedyre. Kjennetegn ved det allegoriske narrativet behandles her. Disse trekkene blir senere igjen aktuelle knyttet til Cremastersyklusen i kapittel 4.
I kapittel 3 behandles 1970-tallets poststrukturalistiske versjon av allegoribegrepet representert ved kritikeren Craig Owens i relasjon til Robert Smithsons verk, særlig Spiral Jetty. I Owens øyne var Smithsons største bedrift at han visket ut grensene mellom det primære kunstobjektet og den sekundære teksten. Owens satte opp kjennetegn for samtidskunsten som han også hevdet karakteriserte allegoribegrepet: appropriasjon, stedsspesifisitet, det flyktige, akkumulasjon, diskursivitet og hybridisering. Og Smithson ble den som kanskje best illustrerte dette. Det problematiske med Owens allegoribegrep var at det favnet for vidt, den allegoriske impuls ble for ham det som kjennetegnet all kunst i samtiden. Og betegnende nok gikk Owens vekk fra allegoribegrepet på tidlig 1980-tall.
Owens så allegori som en holdning eller persepsjon. Jeg stiller spørsmålet om hvorvidt det er fruktbart å se Cremastersyklusen som en allegorisk struktur. I kapittel 4 tar jeg for meg Matthew Barneys Cremastersyklus og peker på at den har en rekke trekk som påkaller det allegoriske narrativet introdusert i kapittel 2, uten at jeg selv foretar en allegorisk tolkning av syklusen. Likheter og forskjeller mellom Barney og Smithson kommer frem. Både Smithson og Barney virker opptatt av prosesser, av tid, av konstruksjon og nedbrytning. Enkeltverket som autonomt objekt erstattes av felt av verk, der en rekke bestanddeler utgjør verket ; delene forholder seg til hverandre i nettverk eller tegnlabyrinter . Overskridelse ser en også i bruken av en rekke ulike kunstuttrykk/ - medier (film-video-skulptur-installasjon-tegninger-tekst-foto-jordkunst), i intertekstualitet og i sammenblandingen av kunstsfæren med andre sfærer , for eksempel vitenskap og sport. Videre er både Smithson og Barney opptatt av å konstruere personlige mytologier . Jeg argumenterer for at begge kan betraktes som allegorikere ved måten de legger frem manualer for fortolkning av verkene sine på. Hvis en ser allegori som det strukturerende skjelettet bak Cremastersyklusen kan det gi svar på den effekten syklusen frembringer i beskueren: en trang etter å fortolke. En kan si at allegori er et retorisk virkemiddel som utnytter forskjeller heller enn å etablere underliggende likheter, og som søker formørkelse og det obskure fremfor klarhet, ved gåtefullt å si én ting og mene noe annet. Og paradoksalt nok er fortolkningsmanualen Barney fremlegger på samme tid uleselig. Om dette fører til at forventningen om en endelig løsning på Cremastersyklusens enigma forblir utilfredsstilt, eller motsatt nettopp frigjør en mulighet for fortolkning, forblir et spørsmål. | nor |