Giovanni Bellinis altertavler og betegnelsen Sacra conversazione

Abstract

I Venezia ble et nytt komposisjonsskjema for det tradisjonelle, religiøse motivet Madonna med barnet og helgener introdusert på 1470-tallet. Giovanni Bellini (ca. 1430 1516) hadde en sentral rolle, og er den som for ettertiden står igjen som mesteren av slike komposisjoner. Komposisjonen var tilpasset det nye formatet for alterdekorasjon, den enhetlige altertavlen (pala), og tok opp i seg de nye prinsippene i renessansemaleriet. Bellini malte i alt tre slik altertavler, Katharina-tavlen (ca. 1470-76, tapt), San Giobbetavlen (ca. 1478-80) og San Zaccaria-tavlen (1505). Komposisjonen har i ettertid fått den italienske betegnelsen Sacra conversazione. Både opprinnelsen og anvendelsen av denne er problematisk. Oppgavens problemformuleringer dreier seg om relasjonen mellom verk og betegnelse. For det første er det et spørsmål om hva komposisjonene viser, og for det andre hva betegnelsen Sacra conversazione betyr. Er betegnelsen berettiget? Ut fra betegnelsens svært sene oppkomst og funderinger omkring hvordan bildene blir mottatt og forstått i dag, er det sentralt å finne ut av berettigelsen. Bellini viser en ny holdning til fremstillinger. Det handler om kommunikasjon mellom det som er malt, fiktivt rom og det reelle rom utenfor. Det handler videre om kommunikasjon med et subjekt i det reelle kirkerommet, betrakteren. Maleriet er ikke alene om denne subjektiviseringen. Også det fromme liv bærer preg av det. Illusjonen Bellini gir av delt rom åpner opp for nærhet og innlevelse. Dette var ideelle vilkår for den fromme av hans egen tid som søkte en emosjonell og personlig relasjon til Gud. Betegnelsens anvendelse rettferdiggjøres ut fra en vurdering av den religiøse konteksten altertavlene ble til i og for. Sacra conversazione vurderes ut fra denne sammenhengen som en fruktbar betegnelse. Imidlertid bør det fokuseres på den opprinnelige betydningen av konversasjon (lat. conversatio). Å se tavlene ut fra den moderne betydningen samtale begrenser mulighetene til å sette seg inn i fremstillingenes religiøse funksjon. Samtale blir fort for trivielt, og en metaforisk forståelse av denne termen favner ikke langt nok. Bevissthet omkring betegnelsens mening er derfor viktig. En korrekt forståelse av den øker forståelsen av de aktuelle bildene.