| dc.description.abstract | Sammendrag:
Oppgaven er om de norske samtidskunstnerne Mari Slaattelid og Harald Fenn. Tema er det postmoderne maleri, og hvordan deres maleri forholder seg til og bruker landskapstradisjonen.
Det er to hovedspørsmål jeg besvarer i oppgaven. Det første spørsmål er Slaattelids og Fenns bruk og videreutvikling av maleriet, og deres arbeid i 90-tallets malerifelt. Vi kan se deres postmoderne maleri i relasjon til Rosalind Krauss problematisering; Hva er et maleri når det forstås utvidet, og hva betyr denne utvidelsen for maleriet. Hvordan forholder Slaattelids og Fenns maleri seg til det formalistiske maleriet, og kan deres maleri forstås som rent perseptuelle felt. Det andre spørsmål er å drøfte Slaattelids og Fenns malerier i forhold til landskapstradisjonen. Er det kontinuitet i de romantiske idéer som fantes i landskapsmaleriet i romantikken feks. hos C.D.Friedrich, over til det modernistiske maleriet til feks. Mark Rothko, videre over i det postmodernistiske malerifelt som Slaattelid og Fenn arbeider i.
Postmodernismen kan se tilbake på to ulike genealogier. Den ene er Clement Greenbergs formalistisk abstrakte modernisme som rendyrket mediet som medium. Den andre linjen knyttes til Duchamp og definerer som sitt opphav Dada og Surrealisme og står for en mer konseptuell tilnærming til kunst, hvor kunstnernes idéer og tanker vektlegges.
Slaattelids og Fenns malerifelt handler i stor grad om en reaksjon på amerikansk modernistisk maleri, og Greenbergs rendyrking av maleriets medium, flaten. Postmoderne bruk av maleriet handler i mindre grad om å stille spørsmål ved dets begrensninger, og heller om å undersøke det maleriske som effekt, utenfor de mediumsspesifikke og konvensjonsbetingede strategier i formalismen.
I 90-årene får vi en endring i kunsten og kunstlivet i forhold til maleriet. Maleriet blir igjen stilt spørsmål ved, om det fremdeles er et medium som har noe å si, og hvilken kunstnerisk verdi et maleri har. Slaattelid og Fenn valgte på denne tiden å male, og prøvde å få frem nye muligheter i maleriet, som var helt annerledes enn på 80-tallet. Dette nye utvidede maleriets problemfelt har to sider. Det ene er en utvidelse av hva som tradisjonelt ansees som maleriets uttrykksmiddel, til å omfatte middel som foto, video, skulptur, installasjon mv. Den andre utvidelsen omhandler sider vedrørende maleriets tematikk. Slaattelids og Fenns maleri refererer utover seg selv og har utvidet sine innholdsmessige grenser utover det estetiske og andre interne maleriske spørsmål. De arbeider med maleri hvor de ulike betydningene som oppstår i møtet mellom tankemønstre og de visuelle mønster er viktig for forståelsen. Dette kan igjen knyttes til postmoderne teori i 70-årene hvor vi fikk en tekstuell endring og et utvidet kulturfelt der språket fikk en viktigere rolle. Modernismens visuelle orden mister makten, og språket bryter frem i kunsten på ulike måter. Dette ser vi i konseptuell kunst, ulike måter å benytte tekst som dokumentasjon på, og kunstneres egne tekster.
Allegori og approriasjon karakteriserer mye samtidig kunst. Kort fortalt utifra Craig Owens essay , er allegori beslaglagte motiv, og en allegoriker finner ikke lenger på nye motiv men konfiskerer isteden tidligere. Gjennom sitt nye arbeid beslaglegger kunstneren det kulturelt viktige, og fungerer som dets tolker. Kunstneren gjenoppretter ikke en original mening, men legger isteden ny mening til motivet. Den allegoriske mening erstatter en forutgående og fungerer som et supplement. Et bindeledd mellom allegori og samtidskunst er kunstnere som frembringer bilder gjennom reproduksjon av andre bilder. Allegorien er ofte forbundet med det fragmentariske, det uperfekte og det uferdige. Disse nye teknikker om å gjenoppta eller gjenvinne ting er beslektet med appropriasjon, som betyr å tilegne seg. Slaattelid og Fenn bruker sine tilegnete motiv i nye sammenstillinger, og tegner, maler eller avfotograferer motivet på nytt. Denne typen maleri produseres som et tegn på maleri, og problematiserer ved sin eksistens hva som er et maleri. Dette er helt annerledes enn modernismens krav om originalitet.
Motivene Slaattelid og Fenn søker å tilegne seg er ofte hentet fra landskapstradisjonen. Det kan være landskapsformer de benytter som readymades og parafraser i sin bearbeidelse, eller henvisning til en landskapstematikk som feks. pastoralen. De landskap de velger å jobbe med er allerede fortolket og bearbeidet. Selv om deres malerier har en tilhørighet og likhet med landskapstradisjonen, er det allikevel endel i deres malerier og tenkemåter som innebærer et brudd med landskapstradisjonen. Bruddet ligger i den maleriske representasjon og hva som er et maleri. Deres billedkunst forholder seg kritisk til den maleriske tradisjon, og er i dialog med det fotografiske bilde. De er kritiske til romantikkens subjektive formidling, og den naturopplevelsen som ble videreført i abstraksjonen der maleriet selv ble natur. Det at de begge aktivt tilegner seg bilder er et trekk som klart er annerledes enn den tradisjonelle romantiske landskapskunsten. Gjennom sine allegoriske arbeidsmåter der de tar i bruk eldre landskapsmotiv, eller ved sin forenkling, kobler de abstrakte maleri tilbake til landskapet for så å ta distanse fra det. Landskapet brukes som et readymade eller ikon. Postmoderne kunst er allegorisk i sin trang til å undersøke gapet mellom betegner og det betegnete, og mellom tegn og referent. Dette er billedrommet Slaattelid og Fenn arbeider i, og de bruker tekstualitet for å forrykke autonomien til modernistisk kunst. Målet er ikke en likhet mellom bilde og referent, men å problematisere referansen. De arbeider i forholdet mellom det abstrakte og det representerende. | nor |