| dc.description.abstract | I denne hovedoppgaven har jeg gjennom å undersøke innredningen i fire offentlige møterom forsøkt å skape et bilde av utviklingen innen norsk formgivning over en periode på ca 50 år. Offentlige møterom skal være representative og derfor stilles det store krav til innredningen. De fire møterommene jeg har valgt å studere nærmere er alle deler av store prestisjetunge byggeprosjekter. De fire bygningene representerer forskjellige arkitektoniske strømninger, og jeg har sett på om dette har hatt noen innflytelse også på utformingen av møterommene. De fire møterommene er: Formannskapssalen i Oslo Rådhus, Møterom 2 i Kringkastingshuset, Representantskapssalen og Hovedstyrets møterom i Norges Bank, og Statsrådsalen i Statsministerens kontor.
I forhold til innredningen av møterommene i disse bygningene har jeg stilt følgende spørsmål:
1. I hvilken grad har man i de forskjellige møterommene valgt å anvende spesiallaget innredning i forbindelse med utformingen av interiøret?
2. Har det i forbindelse med utformingen vært benyttet norske formgivere og produsenter? Finnes det begrunnelser for dette?
3. Har begrunnelsene for å velge norsk spesiallaget innredning endret seg over tid, og kan bygningenes innredning sies å være representative eksempler for sin tids idealer innen formgivning?
Oslos Rådhus er tegnet av arkitektene Arnestein Arneberg og Magnus Poulsson. Bygningen hadde en uvanelig lang tegneperiode, og i det endelige resultatet finnes både elementer av funksjonalisme, art deco, nasjonalromantikk og nyklassisisme. Både Arneberg og Poulsson var svært interessert i innredningsarkitektur og satte sitt preg på interiøret i Rådhuset. I Rådhuset har jeg sett nærmere på Formannskapssalen. Møblene til denne salen er tegnet av Magnus Poulsson og assistent Aage Schau, og produsert i Norge. Andre innredningselementer, som belysning og tekstil, er også produsert i Norge. Jeg har undersøkt hvorfor man valgte å bruke norske produkter, men har ikke funnet noe som klart sier at dette var ønsket. Etter min oppfatning var dette så selvsagt i forbindelse med oppføringen av Rådhuset at det ikke var nødvendig å poengtere det. Rådhuset ble oppført i en tid der nasjonalfølelsen var sterk. Ser man på motivene i Rådhusets mange kunstverk, forteller flere av dem om en sterk nasjonalbevissthet.
Kringkastingshuset ble bygget i samme periode som Rådhuset (1938-1950), men representerer en annen retning innen arkitekturen. Bygningen ble tegnet av Nils Holter som var en generasjon yngre enn rådhusarkitektene noe som påvirket hans arkitektoniske idealer. Kringkastingshuset er et eksempel på funksjonalismen, som fikk sitt gjennombrudd i Norge på 1930-tallet. Funksjonalismens formspråk preger også Kringkastingshusets interiør, slik som jeg blant annet viser til i Møterom 2 i A-fløyens annen etasje. Selv om Holter var ansvarlig arkitekt også for innredningene, ble utformingen av møbler og belysningsarmaturer gjort av andre. Her er det Rastad og Relling Tegnekontor AS som har tegnet møblene og Birger Dahl har utformet belysningsarmaturene. Dette møterommet er i likhet med Formannskapssalen et resultat av norske krefter, men det nasjonale preget er ikke så sterkt som i Rådhuset. Funksjonalismen var en internasjonal stil.
Norges Bank ble tegnet av Kjell Lund og Nils Slaatto i 1974 og sto ferdig i 1987. Bygget representerer en blanding av modernisme og postmodernisme, og fremstår som en særdeles gjennomtenkt og gjennomarbeidet bygning helt ned til minste detalj. Norges Banks geometriske grunnprinsipper er like førende i interiøret som i eksteriøret. I bygningens sjette etasje ligger Representantskapssalen og Hovedstyrets møterom, og jeg har studert begge disse nærmere. Mange av møblene i bygningen ble utviklet spesielt for Norges Bank. Formgivere som bidro i stor grad var interiørarkitektene Beate Ellingsen og Bjørn A. Larsen. For norske møbelfabrikker var levering til Norges Bank et viktig og prestisjefylt oppdrag. Selv om det nå var blitt enkelt å få tak i utenlandske produkter, satset man i Norges Bank likevel hovedsaklig på norske formgivere og norske produkter.
Statsministerens kontor er en ombygning. I 1988-1990 ble det oppført et tilbygg på toppen av Erling Viksjøs Regjeringsbygg fra 1958, slik at Statsministerens kontor skulle få større og bedre lokaler. Tilbygget er tegnet av hans sønn, arkitekt Per Viksjø, og oppdragsgiver var SBED. Dette var første gang SBED valgte å la en innredningsoppgave bli et selvstendig byggeprosjekt, og det var interiørarkitekt Bitten Hopstock som sammen med sine assistenter fikk dette oppdraget. Statsministerens kontor var en innredningsoppgave med svært høy symbolverdi og det ble bevisst brukt norske formgivere og produsenter. Innredningen viser tydelig hvilke idealer som preget norsk formgivning på slutten av åttitallet og begynnelsen av nittitallet.
Alle de fire møterommene er sterkt influert av sin tids idealer innen formgivning, og er etter min oppfatning gode eksempler på hvilke retninger som har vært fremtredende innen interiørarkitektur i Norge fra ca 1935-1990. | nor |