Fra performance til installasjon : en diskusjon av Mona Hatoums installasjonskunst i lys av tidligere performancearbeid

Abstract

Mona Hatoums (1952-)installasjonskunst blir ofte satt i sammenheng med hennes tidligere arbeider innen performance. Denne avhandlingen tar opp diskusjonen om forbindelsen mellom Hatoums tidligere performancearbeid og hennes installasjonskunst. Avhandlingen retter et fokus mot kunstverkenes performative dimensjon: det som skjer i møte mellom kunstverk og tilskuer hvor noe "nytt" produseres. To forhold er av spesiell interesse her: relasjonen mellom tilskuer og kunstner/kunstverk og de effektene arbeidene produserer. Som teoretisk bakgrunn benyttes i hovedsak J.L. Austins og Jacques Derridas tekster om performative språkhandlinger, og Erving Goffmans teorier om sosial samhandling. Goffmans term "keying" og Derridas forståelse av repetisjon, kan begge kobles til en performative tilnærming til konteksten: at deltakerne selv skaper konteksten. Avhandlingen benytter dette som omdreiningspunkt for den videre diskusjonen av Hatoums performance- og installasjonskunst, og hvordan konteksten skapes gjennom interaksjonen mellom tilskuer og kunstner/kunstverk.

Hatoums performances blir lest gjennom Goffmans termer "rammer" som henviser til de faktorer som definerer den sosiale situasjonen og forteller hvordan man bør opptre i den for å fremstå som en "god" deltaker, og "keying" som henviser til prosessen med å endre en gitt aktivitet eller meningsfull ramme til noe annet, og hvordan dette blir identifisert og tolket. Avhandlingen viser eksempler på hvordan performancekunsten på 70-tallet, og Hatoums performance spesielt, har rettet et fokus mot de konsekvensene som kan opptre hvis man bryter med de tilvante reglene for sosial samhandling. Avhandlingen viser at forholdet mellom tilskuer og kunstner i vesentlig grad dreier seg om forventninger og forpliktelser, hvor begge parter er avhengig av hverandre for at noe "nytt" skal produseres. Dette kobles i neste omgang til installasjonskunsten.

Rominstallasjonen Light Sentence blir lest med utgangspunkt i de stemningsladede effektene som produseres og verkets fokus på tilskuerens egen erfaring. Avhandlingen viser at installasjonens scenografiske og atmosfæriske virkemidler som lys og skygge produserer et rammeverk som omslutter tilskueren i det totale verket. Tilskuerens engasjement og interaksjon med verket tar utgangspunkt i at det opprettes en tillit til installasjonen som kunstobjekt, og samtidig kunstneren som den usynlige katalysatoren for dette prosjektet.

Videoinstallasjonen Corps étranger blir lest gjennom Gilles Deleuze filosofiske tekster om filmatiske bilder. Deleuze diskusjon av hvordan ulike filmer gjengir tid brukes som bakgrunn for en analyse av hvordan Corps étranger viser tid. Avhandlingen kommer frem til at videoen fremstiller tid ved trekk som kjennetegner Deleuzes direkte tidsbilde. Videoen åpner samtidig opp for en ny-skapning, en tilskuerens med-skapning, som i tilfellet Corps étranger innebærer en ny-skapning av Hatoums egen kropp i tilskuerens egen bevissthet.

Avhandlingen argumenter for at Hatoums deltakerorienterte installasjonskunst kan betraktes som en utvidelse av tidligere performancestrategier. Man finner i likhet med performancene en konfronterende aktivisering av tilskueren hvor hun/han settes i et dynamisk forhold til verket. Installasjonene stiller imidlertid større krav til tilskuerens egenaktivitet i verket.