Abstract
Etter at nasjonalromantikkens norske kunstnere hadde fremmet enkelte elementer ved vår natur og kultur som særegne for Norge, fulgte en stillere periode hva det nasjonale maleriet angår, før det tar seg opp igjen i 1880-årene. Den nye blomstringsperioden har sammenheng med at en ny generasjon kunstnere bekjenner seg til naturalismen og friluftsmaleriet, og for å kunne gjengi en natur de kjente og hadde kjær, måtte de vende hjem til Norge etter mange års studier i utlandet. Følgen blir at Norge for første gang får billedkunst skapt på hjemmebane. Det er en naturlig konsekvens av å male på hjemlig grunn at kunsten omtales som nasjonal – i alle fall om kriteriet for å kalle et verk «nasjonalt» kun er at motivet er norsk. Nasjonalromantikken (i Norge omlag 1830–1860) viste fenomener som var særskilte for landet ved å rette fokus mot de «nasjonale markører» som var verdsatt av tiden.
Nasjonale markører er ikke statiske. De endrer seg i takt med tid og verdisyn, sosiale og politiske forhold, samt andre faktorer som bidrar til endringer i samfunnet. Mitt prosjekt har vært å forsøke å avdekke hvilke elementer det er som gjør at en stor andel av 1880-årenes kunst betegnes som nasjonal. Hva regnes som nasjonale markører i denne perioden, og skiller de seg fra det som hadde høyest anseelse et par-tre tiår tidligere?
Av hensyn til plass og kapasitet har jeg valgt i hovedsak å konsentrere meg om to av tidens mest sentrale malere. Erik Werenskiold omtales ofte som vår mest nasjonale kunstner, mens Frits Thaulow refereres til som «europeer» og «kosmopolitt». Med forankring i anerkjent faglitteratur har siktemålet vært å identifisere de nasjonale markørene i Werenskiolds malerkunst, samt å lese Thaulows arbeider ut fra samme forutsetninger. Min hensikt med å se Frits Thaulow i en nasjonal sammenheng har vært å kunne betegne ham som nasjonal i sin kunst. I siste kapittel belyser jeg enkelte verk av flere andre av tidens anerkjente malere.