Abstract
Denne oppgaven er en komparativ analyse av autonomibegrepet hos de to teoretikerne Theodor W. Adorno og Peter Bürger. I analysen har jeg benyttet deres verk 'Estetisk teori' og 'Om Avantgarden' som primærlitteratur for å undersøke hvilke forutsetninger og egenskaper ved kunst de fremhever som viktige ved kunstens rolle som autonom. For Adorno er autonomi et viktig begrep i teoriene om kunstens funksjon og det beskrives av ham som en uavhengighet fra ytre formål. Kunstens autonomi betegner for Bürger kunstens frigjøring fra eksterne krav om anvendelighet og sees i forhold til kunstinstitusjonen som legger premissene for kunstens utfoldelse.
Analysen har avdekket en rekke likheter og forskjeller i autonomibegrepet til Adorno og Bürger. Begge understreker løsrivelsen fra stat og kirke som en avgjørende forutsetning for kunstens autonomi. Bürger vektlegger imidlertid den historiske prosessen for utviklingen av kunstinstitusjonen i større grad enn Adorno. Mens Bürger knytter autonomi til kunstinstitusjonens løsrivelse fra samfunnet, knytter Adorno autonomi til enkeltverkets frigjøring fra samfunnsmessige forhold. Dette er en viktig forskjell i autonomibegrepet hos de to teoretikerne.
Både Adorno og Bürger ser på kunstens forhold til samfunnet som et spenningsforhold. Adorno fremhever kunstens dobbeltkarakter som et motsetningsforhold for å vise at kunst har interne spenninger og at relasjonen mellom kunst og samfunn er preget av konflikter. Samfunnsmessige sider kommer ifølge ham til uttrykk i kunstverkets form. Han poengterer at kunst må strebe etter autonomi for å unngå å bli utnyttet av kulturindustrien og integrert i den. Bürger er opptatt av hvordan kunstens innhold benyttes av avantgarden for å kritisere kunstinstitusjonen og knytter autonomibegrepet til funksjonsmåten til kunst som institusjon og delsystem i samfunnet.
Analysen består av tre kapitler med fokus på ulike deler av autonomibegrepet, og inneholder blant annet undersøkelser av emner som funksjonsløshet, ikke-identitet, formens rolle og innholdets funksjon som alle på hver sin måte kan sies å være relatert til autonomi. Ved å analysere autonomibegrepet til Adorno og Bürger har jeg forsøkt å gi en nyansert og detaljert fremstilling av kunstens rolle som autonom i det moderne, kapitalistiske samfunn.