Abstract
I etterkrigstiden var Landsforbundet Norsk Brukskunst (tidligere Foreningen Brukskunst) en sentral organisasjon i det norske designmiljøet. De arbeidet både nasjonalt og internasjonalt for å fremme norsk brukskunst. Målet var å høyne den estetiske og bruksmessige kvalitet på norske håndverks- og industriprodukter, og gjennom opplysningsvirksomhet vekke forståelse for dette arbeidets kulturelle og sosiale betydning.
Dette er en todelt oppgave, hvor den første delen er en designhistorisk redegjørelse for Landsforbundet Norsk Brukskunsts virksomhet fra 1945 til 1960. I tillegg til å redegjøre for oppstarten etter krigen, den aktive rollen organisasjonen hadde i gjenreisningsarbeidet etter krigen, og det nære forholdet til staten, har jeg sett på de ulike sidene ved Brukskunsts mangfoldige formidlingsarbeid i perioden.
I oppgavens andre del er utstillingen som formidlingsverktøy sentral. Her redegjør jeg nærmere for flere ulike utstillinger brukskunstbevegelsen deltok i nasjonalt og internasjonalt på midten og slutten av 1950-tallet.
Utstillingene er en sentral del av Brukskunsts arbeid i denne perioden, og er spesielt viktige fordi de var en fysisk presentasjon av organisasjonens ideer. Det var her de fikk satt sine tanker om formgiving og boliginnredning ut i live. Utstillingene, er på lik linje med annen formgiving, er et produkt av sin tid.
I det tredje kapittelet undersøker jeg høstmønstringer arrangert av Foreningen Brukskunst i Oslo i 1955, 1957 og 1958. Høstmønstringen var fra 1947 til 1960 en årlig begivenhet som presenterte nye produkter og ideer til hjemmets utforming av Brukskunsts medlemmer. Utstillingene bestod gjerne av realistiske interiører som skulle ha en veiledende funksjon for publikum, og gjenstander utstilt i enkle, moderne montre. Høstmønstringene var blant de største utstillingene som ble produsert her hjemme i disse årene, og skulle fungere som en inspirerende arena både for fagmann og husmor.
Temaet for det fjerde kapittelet er de største utstillingene det norske designmiljøet deltok på utenfor landets grenser i samme tidsrom. ”Design in Scandinavia”, vandreutstillingen i USA og Canada fra 1954-57, den X. Triennalen i Milano 1954, H55 i Helsingborg 1955, den XI. Triennalen i Milano 1957, og Formes Scandinaves i Paris 1958. Dette er utstillinger produsert både av Brukskunst, ID-Gruppen og Arne Korsmo, med og uten statsstøtte. Jeg undersøker hva disse faktorene har å si for utstillingenes uttrykk, forsøker å stadfeste hva som skiller Brukskunsts utstillinger fra de andre.