dc.description.abstract | Oppgaven undersøker og diskuterer sentrale estetiske aspekter ved Asker rådhus (1958-64). Kan Asker rådhus bidra til en nyansering av fremstillingen av utviklingen innen modernismens arkitektur i Norge på slutten av 1950-tallet og begynnelsen på 1960-tallet? Oppgaven består av tre deler: (1) tilblivelsesprosessen, (2) drøftingen av løsningen og (3) komplementeringen av verket med innredning og kunstnerisk utsmykning. Oppgaven vil ikke gi en omfattende analyse av Asker rådhus, men vil drøfte noen aspekter ved løsningen som situasjonsplanen, fasaden og formen. Disse aspektene vil bli drøftet i lys av estetiske utfordringer innen modernismen på slutten av 1950-tallet, slik dette fremkommer i nyere internasjonal faglitteratur om modernismen, som f.eks hos Sarah Goldhagen.
Første del: Tilblivelsesprosessen, behandler arkitektene før de påbegynte arbeidet med Asker rådhus, og drøftes ved hjelp av en monografisk metode og omhandler arkitektenes utdanning, tidligere verk og tanker i fagmiljøet som kan ha hatt betydning for resultatet. Kommunens planleggingsprosess, drøftes med andre byggverk som kan ha virket som forbilder. Andre del: Oppgavens hoveddel er drøfting av løsningen, som trekker inn arkitektenes egne og andres verk og samtidige artikler for å belyse de utvalgte aspektene ved den endelige løsningen. Tredje del: Komplementering av verket med kunst og innredning, drøftes i lys av aktørens tanker om samarbeid og det helhetlige verket.
Oppgaven bidrar til en ny forståelse av verket Asker rådhus fordi en gjennomgang av prosessen har vist at byggverket endret karakter, fra et maskinorientert modernistisk byggverk til et ekspressivt, brutalistisk verk med strukturalistiske trekk. Endringen kan sees i lys av tidens brytninger innen modernismen, med et ønske om å forankre bygget til stedet og tiden. Virkemidlene som benyttes er i tråd med tidens ideer om monumentalitet, autensitet, det integrerte verket og kritisk regionalisme, hvor verket forholder seg både til den modernistiske tradisjonen, regionale tradisjoner og den europeiske kulturarven. Det arkitektoniske formspråket er i tråd med tidens nonfigurative kunst, og benytter skulpturelle virkemidler og tvetydighet i sitt forsøk på å aktivisere brukerne til å undre seg over de sansemessige opplevelsene av bygget. Arkitektene og kunstnerne deltar ikke i en felles utvikling av verket fra start, men resultatet er likevel et helhetlig, integrert verk. | nor |