Hal Fosters analyser av den moderne kunsten : kritikk av den vestlige primitivistiske kunsten

Abstract

I avhandlingen tar jeg for meg den amerikanske kunsthistorikeren Hal Foster, med utgangspunkt i hans tekstmateriale som strekker seg fra 1984 til 2004. Jeg undersøker hans syn på den vestlige primitivismen som kommer til uttrykk i den vestlige moderne kunsten fra begynnelsen av 1900-tallet, i postmodernismen og i den amerikanske samtidskunsten. Jeg undersøker Fosters tekstmateriale: Hva er primitivt materiale, hvem får betegnelsen primitiv, er dette primitive materiale likt eller ulikt i hans tekstmateriale? Oppgaven består av verksanalyser av vestlige moderne kunstverk. Han benytter seg av psykoanalytisk teori i verkanalysene og i sine analyser av samfunnet på 1900-tallet, som oppklarer meningsinnholdet i verkene og dermed for vår forståelse av dem. Med Fosters undersøkelse av primitivismen i det vestlige samfunnet og i kunsten, bidrar han med en ny forståelse til lesningen av den modernistiske kunsten.

Undersøkelse av den tidligere og fremdeles eksisterende vestlige primitivismen, viser to ting. Hal Fosters nye forståelsesmodell for hvordan man kan lese kunsthistoriens utvikling – den retroaktive kunstutviklingen og hvordan den vestlige kunsttradisjonen har basert seg på et rasistisk, hierarkisk-dikotomisk, lineært tankesett. I tillegg til dette, viser Foster hvordan den psykoanalytiske teorien bidrar til forståelse og meningsinnhold i lys av den modernistiske kunsten, samtidig som han viser hvordan teorien er rasistisk og hierarkisk i grunnvollene. Den psykoanalytiske teorien har en paradoksal karakter på grunn av denne ambivalensen, som gjør at Foster stiller seg kritisk til den samtidig som han benytter seg av den.

Hal Foster er en representant innenfor postkolonialismen: dette kommer frem gjennom hans undersøkelser av primitivismen i den vestlige moderne kunsten som ifølge han er basert på et patriarkalsk makthierarki. Han ønsker å få bukt med dette, som både den vestlige moderne kunsten og samfunnet generelt forholder seg til i skapelsen av seg selv. I denne forbindelse kommer jeg inn på hans estetisk-politiske prosjekt: han utfordrer den akademiske disiplinen – kunsthistorie.