Abstract
Med utgangspunkt i de fire dikterne Rudaki, Rumi, Sa'di og Håfez forsøker dette essayet å vise hvordan et skille mellom retorisk og ikke-retorisk diktning kan være et mer fruktbart perspektiv på denne diktningen enn et skille mellom mystisk og ikke-mystisk diktning. Essayet viser at diktningen har en sterk retorisk side hos Rudaki og at dette retoriske språket også kommer til uttrykk hos Rumi som jo regnes som den fremste mystiker overhodet. Essayet argumenterer også for at Sa'di og senere Håfez overfører ekfrasens anskueliggjørende funksjon i større tekster til ghazaldiktningen der den kommer til uttrykk i form av 'conceits' og at deres religiøse og mystiske referanser først og fremst må sees på som slike og ikke som normative uttrykk. Videre kritiserer essayet symboltenkningen i fortolkningen av Håfez og konkluderer med at Rudaki, gjennom sin tydelige verdslige forankring, og Rumi, gjennom sitt tydelige språk og klare intensjon, ikke representerer noen egentlig større tolkningsproblemer, men at vi møter disse problemene hos Sa'di og Håfez. Løsningen, argumenteres det, er å se deres ghazaldiktning først og fremst i lys av en estetikk fundert i en dyrken av litteratur og skjønnhet som selvstendige verdier, heller enn intensjonale uttrykk.