Abstract
Nepal, vinteren 2007: Etter ti år preget av væpnet konflikt, synes endelig folket å ha fått fred. Optimismen råder, og i kjølvannet av fredsprosessen kommer marginaliserte grupper på banen. Kvinner, som tradisjonelt har blitt diskriminert politisk og sosialt, ønsker innflytelse i ”det nye Nepal”. Internasjonale givere støtter utviklingen, og den norske ambassaden bidrar ved å støtte et initiativ som skal samle organisasjoner til en bred kvinnefront. Dette viser seg å være en utfordring. Det er ingen tradisjon for en samlet kvinnebevegelse, og de sosiale skillelinjene i Nepal er komplekse og dyptgående.
Denne studien analyserer faktorer som henholdsvis fremmer og motvirker arbeidet for en mer helhetlig kvinnefront, denne vinteren 2007, da grunnlaget for det nye nepalske samfunnet skal legges. På den ene side finner vi aspekter som kan virke samlende, som feministisk fellesskap, empati og konfliktrelaterte erfaringer. På den annen side er det lett å finne faktorer som kan bidra til splittelse, herunder kaste, etnisitet og politisk tilhørighet. Givernes, og da særlig Norges rolle, inngår i drøftingen.
Som en del av studien gjennomførte jeg intervjuer med sentrale kvinneaktivister i Nepal, med utgangspunkt i kvinnealliansen Women in Alliance for Peace, Power and Democracy through the Constituent Assembly (WAPPDCA) som Norge støtter økonomisk. Jeg hadde også samtaler med ansatte ved den norske og finske ambassaden, Swiss Development Cooperation og representanter fra ulike FN-organisasjoner. Det teoretiske rammeverket tar utgangspunkt i litteratur om feministisk fellesskap. Hvor sterkt er kjønn som ankerfeste når mange andre faktorer splitter? De empiriske resultatene ble videre vurdert opp mot studier av kvinneorganisasjoner/nettverk i andre land, erfaring fra alliansebygging og påvirkning fra givere, og følger av politisk mobilisering av kvinner.
Gjennom empiriske funn står det klart at til tross for en rekke faktorer som skaper splittelse, er det også aspekter og hensyn som har samlende effekt. Empati og felles erfaringsgrunnlag var blant faktorene som ser ut til å påvirke potensialet for samarbeid i positiv retning. Funnene tydet på at alliansen WAPPDCA til en viss grad har fungert som brobygger mellom kvinnene. At involverte parter hadde fått en plattform for informasjonsdeling og erfaringsutveksling har gitt positive resultater, selv om arbeidet har tatt lengre tid enn ambassaden og aktivistene hadde håpet.
Mange av WAPPDCAs medlemsorganisasjoner er opprettet for å representere gruppers særinteresser. Sterk organisasjonstilhørighet kan vanskeliggjøre samarbeid i en allianse som skal fremme en bred kvinnefront. Det hadde kommet beskyldinger fra dalitorganisasjonen at de følte seg overstyrt i alliansen. Dette kan være en indikator på at tradisjonelle maktstrukturer lett videreføres i kvinneorganisasjoner, selv om intensjonen er å skape en inkluderende og demokratisk bevegelse.
Også den norske ambassaden har måttet tåle kritikk fra ulike hold. Enkelte av kvinneaktivistene mente at utenlandsk involvering ville kunne legge føringer for organisasjonenes virksomhet. Andre hevdet at det var vanskelig å bli innlemmet i samarbeidet, og at den norske ambassaden i for stor grad støtter de veletablerte høykastekvinnene, mens nye og mer uerfarne aktører ikke klarer å tilegne seg midler. Dette kan etter deres mening bidra til videreføring av de maktstrukturer man ønsker å avvikle.
De empiriske funnene viser at til tross for at samarbeidet til en viss grad var styrket gjennom det siste årets bestrebelser, er det fortsatt utfordringer som må løses av kvinneaktivister og givere. WAPPDCA vil ytterligere kunne utvikles som en mekanisme som fremmer samarbeid, hvor Norge og andre givere kan bidra konstruktivt. Dette fordrer at organisasjonene viser evne til å yte gjensidig respekt og vilje til å se utover egne målsettinger. Det forutsetter også at giverne, foruten å bistå økonomisk, vektlegger nepalsk eierskap til denne prosessen, som et ledd i utviklingen av et nytt og mer inkluderende Nepal.