Abstract
Brorparten av tyrkiske medier eies i dag av store tyrkiske konglomerater med interesser i en rekke ulike bransjer. Eierskapskonsentrasjon i mediebransjen skjøt for alvor fart etter 1980, da Turgut Özals regjeringer liberaliserte den tyrkiske økonomien. Siden årtusenskiftet har det politiske klimaet i Tyrkia også gradvis blitt liberalisert, men dette har ikke ført til økt offentlig debatt om sensitive temaer og konsekvensene av et kapitalstyrt samfunn. Denne oppgaven spør hvorfor bedre vilkår for ytringsfrihet ikke har gitt mer pluralisme i Tyrkia. Hypotesen er at eierskapskonsentrasjon i mediene må ta skylden for det.
Sett i et teoretisk perspektiv hevder oppgaven at eierskapskonsentrasjon i medier får alvorlige konsekvenser for pluralisme og mediemangfold i Tyrkia enn det gjør i Vesten. Analysen baserer seg på tre forklaringsmodeller som underbygger denne påstanden: "Trade-off", "Political weapon" og "Restraints on civil society". "Trade-off" viser til at Turgut Özal på 80-tallet gjorde uformelle avtaler med de nye medieeierne. Disse fikk økonomisk støtte til investeringer mot at de ikke kritiserte regimet. "Political weapon" viser til at mediebransjen i Tyrkia de siste årtiene generelt har gått med underskudd. Det må derfor være andre grunner til at investorer investerer i bransjen. I oppgaven hevdes det at de bruker mediene som en brekkstang mot konkurrenter og myndigheter. "Restraints on civil society" viser til den svekkelsen av sivile bevegelser som har funnet sted i Tyrkia siden militærkuppet i 1980. Dette er særlig prekært i forhold til arbeidstakerorganisasjoner. Den tyrkiske journalistunionen, som er case i oppgaven, har gradvis tapt terreng i forhold til medieeierne. I dag står de nærmest maktesløse til å få gjennom krav på vegne av journalister og andre ansatte i mediene.