Legene, de spedalske og den spedalske sykdom i Norge : en medisinsk- og kulturhistorisk beretning fra andre halvdel av 1800-tallet

Abstract

I denne oppgaven har det vært min hensikt å se på legenes syn på spedalskhet og spedalske i Norge på andre halvdel av 1800-tallet. Dette synet kom først og fremst fram gjennom det arbeidet legene gjorde, deres syn på allmuen og dens levemåte, og den debatten som foregikk legene i mellom når det gjaldt spedalskhet. Jeg har derfor gitt dette en sentral posisjon i oppgaven min. Jeg har kommet fram til at legene var uenige på vesentlige punkter innen forståelsen av spedalskhet. Legene kan i denne sammenheng deles inn i tre grupper ut fra hva de så på som sykdommens grunnleggende årsaker. Disse var: arv, ytre faktorer og smitte. Jeg tok for meg én sentral lege innenfor hver gruppe, som et eksempel på gruppens syn. På begynnelsen av perioden jeg tar for meg var arv den rådende oppfatningen, mens smitte fikk mer og mer innpass mot slutten av perioden. Jeg har tolket denne forandringen som et resultat av den nye sykdomsforståelsen som vant innpass mot slutten av 1800-tallet. Dette la grunn-laget for den sykdomsforståelsen vi har i dag, nemlig bakteriologien. Jeg har tatt med legenes syn på den vestlandske allmue, fordi legene mente at deres levesett var en viktig faktor for at sykdommen var så utbredt som den var i denne delen av landet. I denne sammenheng har jeg også kommet inn på de foranstaltninger legene presenterte for allmuen. Disse var ment å forhindre at spedalskhet spredde seg videre, men hadde også et dannende innhold. Legene mente at det var deres plikt, som en del av landets elite, å utdanne allmuen, slik at de kom opp på et høyere kulturelt nivå. Jeg har også kommet fram til at legene mente at spedalskhet kunne kureres i de tidligere stadier av sykdomsforløpet. Dette begrunnes ut fra flere eksempler på spedalske som var blitt friske, med eller uten kur. Problemet for legene lå i at de ikke klarte å finne en kur som virket på et stort antall syke. På grunn av dette kan det virke som legene gikk bort fra kurene i løpet av de siste tiårene av perioden jeg tar for meg. Et annet viktig felt jeg har tatt for meg er hva som lå bak legenes syn på spedalske og deres sykdom. Her fant jeg ut at legene i stor grad var styrt av sin kulturelle bakgrunn, både når det gjaldt synet på allmuen, og sykdomsforståelsen rundt spedalskhet. Jeg satte allmuens syn på spedalskhet opp mot legenes, for å vise de store forskjellene, og på den måten tydeliggjøre at begge gruppenes syn var en del av sine egne kulturelle systemer. Til slutt viste jeg til at oppgaven min også kunne tolkes på et bredere plan, som møte mellom natur og kultur. Det vil si møte mellom sykdommen spedalskhet, den biologiske kroppen og menneskenes kulturelle oppfatning av disse.