Abstract
I 2008 ble kunstverkene ”Historier om min far” og ”Per Spelemann” av Pierre Lionel Matte stilt ut på Valdres Folkemuseum under navnet Museale forstyrrelser. I oppgaven spør jeg hva samtidskunst gjør med et kulturhistorisk museum og hva museet gjør med kunsten. Museale forstyrrelser var et pilotprosjekt initiert av Norsk kulturråd i 2006, som et samarbeidsprosjekt mellom kulturarvinstitusjoner og samtidskunstnere. Hensikten med Museale forstyrrelser var å inviterte til refleksjon rundt historie, kulturarv og kulturarvinstitusjoner og sette i gang kunstprosjekter som tematisk berørte museers praksis. I oppgaven ser jeg på hvordan kunstprosjektet ved Valdres Folkemuseum ble til ved å undersøke samarbeidet mellom kunstneren Pierre Lionel Matte og Valdres Folkemuseum, representert ved formidlingslederen Ole Aastad Bråten og museets tidligere direktør Torveig Dahl.
Det fotobaserte verket ”Historier om min far” og videoverket ”Per Spelemann” har blitt stilt ut ved Valdres Folkemuseum hver sommer siden 2008. På den måten kommenterer de museets kontekst og historiefremstillinger. Gjennom ny museologi og institusjonell kritikk betrakter jeg ”Historier om min far” og ”Per Spelemann” som en kritisk undersøkelse av historiefremstillingen og utvelgelseskriteriene ved Valdres Folkemuseum.
I arbeidet med ”Historier om min far” og ”Per Spelemann” utvekslet Matte, Dahl og Aastad Bråten erfaringer og ressurser som styrket både museet og kunstneren. Matte så på Valdres Folkemuseum med et blikk utenfra og det bidro til en økt bevissthet rundt museets praksis for Dahl og Aastad Bråten. I arbeidet med kunstverkene tok Matte i bruk en personlig stemme og han erfarte en større variasjon innenfor sitt kunstnerskap. Møtet mellom Matte og Valdres Folkemuseum viste en alternativ måte for museet til å betrakte seg selv utenfra