Abstract
Ring-samlingen ved Kulturhistorisk museum i Oslo, etnografisk seksjon, er en av de eldste historiske samlingene museet besitter. Sammen med den franske oppdagelsesreisende Bruno D’Entrecasteux` samling fra 1790-årene (nå ved Bergen Museum), utgjør den også landets eldste samling av polynesisk etnografisk gjenstandsmateriale. I motsetning til D’Entrecasteux-samlingen er imidlertid svært lite kjent både om Ring-samlingen, så vel som om samleren Fredrik Ring (1795-1872) selv. Samlingen ble gitt Universitetet i Oslo (daværende Kongelige Frederiks Universitet) i 1833, 24 år før etableringen av Etnografisk museum (1857-1999, nåværende etnografisk seksjon), og kan således sies å utgjøre et viktig grunnlag for museet som sådan. I overensstemmelse med datidens evolusjonistiske historie-syn ble samlingen i perioden 1860 til 1910 katalogisert og beskrevet av to ulike museumsbestyrere. Musealiseringen av samlingen medførte således også en rekontekstualisering (i henhold til vestlige verdier), der gjenstandenes referanser til sine tidligere liv i Stillehavet, ofte ble erstattet med målbare beskrivelser av utforming og antatt bruksområde. Slik mistet de også sin opprinnelige identitet og betydningsinnhold.
Denne oppgaven, som er en historisk undersøkelse av Ring-samlingen, forsøker da å spore opp – ikke bare samlingens – men også samlerens ukjente historie. Gjennom arkivundersøkelser og kildeanalyser etablerer jeg funn som langt på vei dokumenterer og redegjør både for Fredrik Rings samlervirksomhet (og derigjennom også Ring-samlingens opphav), så vel som for mange av gjenstandenes individuelle historier. Historier som altså synes å ha gått tapt, og som derfor heller ikke gjenspeiles i Kulturhistorisk museums database. Disse historiene foreligger da i en egen revisjon i det avsluttende kapittelet. På denne måten forsøker jeg også å klarlegge det skiftende verdisyn som har preget deler av Etnografisk museums gjenstandsmateriale fra etableringen i 1857 og frem til i dag. En grunnleggende problemstilling i så henseende har da vært hvordan disse holdningsendringene har foregått, samt hva dette kan fortelle om museet som formidler og ivaretaker av kunnskap og materiell kultur. Dette spørsmålet er trolig av fundamental betydning all den tid Stillehavsetnografi nå befinner seg i fokus for politiske og etiske debatter, ikke bare om hva de var i fortiden, men om hva som skjedde med dem, hva som skjer med dem nå, og hvem som egentlig har krav på eller kan hevde eierskap til dette materialet. Tatt i betrakting den betydelige mangel av dokumentasjon som gjør seg gjeldende for store deler av tidlig innsamlet polynesisk gjenstandsmateriale, bør en historisk undersøkelse av slike samlinger fremstå som en viktig museologisk oppgave.