Abstract
I denne oppgaven har jeg valgt å ta for meg på hvilken måte japanske eksperimentelle musikere
forholder seg til krav om autensitet. Det finnes ingen klar definisjon på autensitet, og inneholdet i
ordet kan i stor grad variere utifra hvem som bruker det og i hvilken situasjon det brukes. Allikevel
finnes det enkelte definisjoner som har hatt større gjennomslagskraft enn andre. Kort oppsummert
blir det som av en eller annen grunn oppfattes som 'ekte' og 'ikke kopiert' også ansett som autentisk.
I en musikksammenheng kan det brukes om ulike former for folkemusikk, fordi folkemusikk
representerer den ‘ekte’ kulturen den oppsto i. Dette kalles ofte kulturell autensitet. Personlig
autensitet oppnås i det en musiker eller gruppe musikere fremfører musikk med ett personlig
budskap. Kommersiell pop-musikk oppfattes derfor av mange som lite autentisk fordi dens funksjon
i stor grad er å generere penger til plateselskaper. Fordi dette er en av hovedprioriteringene i
kommersiell musikk, krever det at musikken følger en rekker konvensjonelle regler og strukturer.
På den annen side finnes eksperimentell musikk. Eksperimentell musikk oppfattes ofte som mer
autentisk en kommersiell musikk fordi den først og fremst krever individualisme, kreativitet og
originalitet.
I Japan finnes det i dag et innflytelsesrikt eksperimentelt musikkmiljø, som i økende grad
har fått oppmerksomhet fra tilsvarende miljøer i vesten. Mange japanske musikere har fått
oppmerksomhet i vesten for sin utradisjonelle og kreative tilnærming musikk. Samtidig finnes det
en rekke stereotypier og fordommer om japanere som i sin ytterste konsekvens ville tilsi at et slikt
miljø ikke kan oppstå i det japanske samfunnet. Både i vesten og i Japan er det en utbredt
oppfatning at japanere er gruppeorienterte i motsetning til individualistene i vesten. Japanere er
teknisk flinke men har vanskelig for å uttrykke sin egen personlighet. En av de kanskje mest
utbredte fordommene er at japanere kopierer vesten mens de selv er uoriginale og lite kreative.
Flere av disse antatte karakteristikkene ville gjøre det umulig for japansk musikk å kunne oppfattes
som autentisk.
I denne oppgaven vil jeg forsøke å vise hvilke strategier Japanske musikere har tatt i bruk
for å imøtegå dette problemet.
In this paper I have chosen to write about authenticity and the way Japanese experimental musicians
relate to this concept. There is no exact definition of authenticity and the meaning of them term may
change depending on who is using it and in what context it is used. However, some definitions have
had more operational power than others. In general, those things that are considered ‘authentic’ are
‘real’ and ‘not copied’ things. In music, various types of folk music are often considered authentic
because they are thought to represent the cultures they emerged from in an uncontaminated way.
This is what ethno-musicologists call ‘cultural authenticity’ while ‘personal authenticity’ is the kind
of authenticity that a group or a solo artist achieves when performing music written by themselves
and that has some sort of basis in personal opinions and/or convictions. Because pop music in some
cases is produced with the expressed intent of generating money for major record labels, it is
generally regarded as less authentic than music produced for the purpose of expressing some kind
of message. Furthermore, mainstream pop music will quite often follow established rules and
musical structures, and does not necessarily emphasize innovation and creativity. On the opposite
side of the scale is experimental music. Experimental music is often considered to be more
authentic than commercial music because it to a large degree focused on originality, creativity and
individualized forms of expression.
In Japan there exists today a small but influential experimental music scene. This scene has
had an increasing influence on similar scenes in Europe and America, and many Japanese musicians
have been acknowledged for their unconventional and original approach to music. At the same time,
certain assumed characteristics and stereotypes concerning Japanese people and Japanese society
would suggest that they are culturally and ethnically handicapped in creating such a scene. One of
the most prevalent stereotypes both in the west and in Japan, is that the Japanese are group-oriented,
as opposed to the individualized people of the West. Japanese musicians are seen as technically
skilled but unable to express their own personalities. They are seen as inclined to copy and emulate
Western music, without contributing anything truly original. These stereotypes can be an obstacle
for Japanese musicians wishing to achieve authenticity.
In this paper I will try to point out some of the challenges Japanese musicians have faced
and what kind of strategies they have employed in order to authenticate their music.